Myelomatose
Benmargskreft, eller myelomatose, er den hyppigste blodsykdommen vi har i Norge. Myelomatose kjennetegnes av ukontrollert vekst i en bestemt gruppe av benmargens celler, de såkalte plasmacellene.
Jakob har levd med benmargskreft i 17 år
Høsten 1999 levde Jacob Hygen et aktiv liv med orientering, ski- og fjellturer, og var i god form. Så forandret livet seg totalt.
Benmargskreft, eller myelomatose, er den hyppigste blodsykdommen vi har i Norge. Myelomatose kjennetegnes av ukontrollert vekst i en bestemt gruppe av benmargens celler, de såkalte plasmacellene. Normale plasmaceller produserer antistoffer som beskytter oss mot ulike typer infeksjoner. Når plasmacellene blir ondartede kalles de myelomceller. De samles i benmargen, undertrykker de normale blodcellene og påvirker skjelettet.
Myelomatose opptrer sjelden hos personer under 40 år. Halvparten av pasientene som får myelomatose, er over 68 år.
Det er cirka 450 som rammes av sykdommen hvert år.
Symptomer
Symptomene vil avhenge av hvor i benmargen de ondartede myelomcellene befinner seg og hvor langt sykdommen har utviklet seg. Typiske symptomer kan være:
- Ryggsmerter uten forklaring og andre skjelettsmerter som vedvarer
- Brudd og beinskjørhet
- Anemi som kan gi kortpustethet, slapphet og blekhet
- Nedsatt nyrefunksjon
- Infeksjoner
- Økt mengde kalsium i blodet som følge av benvev som oppløses kan gi kvalme, tørsthet og slapphet
Undersøkelse
Det er flere undersøkelser og funn som er sentrale for å stille diagnosen:
- Klinisk undersøkelse: Typiske symptomer som skjelettsmerter, anemi, forhøyet nivå av kalsium i blodet og nyoppdaget nyresvikt bør utredes.
- Blodprøver og eventuelt urinprøve: Måling av M-komponent i serum og eventuelt urin
- Benmargsprøve: Etter lokalbedøvelse benyttes en sprøyte for å ta en prøve av benmargen i hoftekammen. Man får vanligvis bekreftet diagnosen ved påvisning av et økt antall plasmaceller i benmargen sammen med påvist M-komponent i blod og\eller
- Andre undersøkelser: CT, MR, eller røntgen.
Man vet foreløpig ikke årsaken til hvorfor noen utvikler benmargskreft, da man mangler full forståelse for hvordan en plasmacelle blir ondartet og omdannes til en myelomcelle.
Benmargskreft er ikke arvelig, men mye tyder på en viss overhyppighet av sykdommen eller beslektede sykdommer i nærmeste familie. Det er ingen tester man kan ta for å se om man er disponert for benmargskreft.
For ti til femten år siden var gjennomsnittlig levetid for de som fikk myelomatose rundt tre år, men med en optimal behandling med dagens muligheter har denne tiden minst doblet seg, og det er ikke uvanlig at pasienter lever lenger enn 10 år. Benmargskreft kan imidlertid ikke helbredes, og behandling retter seg derfor mot å være livsforlengende og symptomlindrende.
Behandlingen består av cellegift og i noen tilfeller stamcellestøtte eller strålebehandling. Allogen stamcelletransplantasjon er forbundet med høy dødelighet og brukes i liten grad. Strålebehandling kan være aktuelt ved store smerter som ikke blir bedre av cellegiftbehandling eller når det er fare for brudd i de knoklene som er angrepet av sykdommen.
Det har kommet en rekke nye medikamenter siden årtusenskiftet og bare i 2015 kom det fem nye. Det gjør at behandlingen stadig blir bedre, men fører også til at hele behandlingsbildet blir mer uoversiktlig når det gjelder hvilke medisiner som skal benyttes og rekkefølgen på dem.
Pasienten vil få jevnlig oppfølgning tilpasset den enkelte for tidlig å kunne fange opp nye symptomer slik at ny behandling kan startes og sikre best mulig livskvalitet. Ved kontrollene vil den såkalte M-komponenten bli målt i en blodprøve. Denne brukes til å følge utviklingen av sykdommen. Når sykdommen svarer på behandlingen vil M-komponenten bli lavere. Når sykdommen bygger seg opp igjen vil M-komponenten øke på.
Artikkelen har fri gjenbruk. Vil du sitere denne artikkelen?
