Sykdommen skyldes ukontrollert vekst av en bestemt gruppe av benmargens celler, de såkalte plasmacellene som er viktige celler i immunsystemet.  Normale plasmaceller produserer antistoffer som beskytter oss mot ulike typer infeksjoner. Når plasmacellene blir ondartede kalles de myelomceller. De samles i benmargen, undertrykker de normale blodcellene og påvirker skjelettet.

Symptomer og forandringer

Symptomer på myelomatose (benmargskreft) kan være:

• Anemi: Når antallet røde blodlegemer i blodet er for lavt kalles det anemi, og dette kan oppstå når kreftceller hemmer dannelse av friske røde blodceller ved å ta deres plass i benmargen.
• Fatigue (utmattelse): En vanlig årsak til fatigue kan være anemi, men det kan også skyldes andre faktorer. Fatigue kan skyldes selve sykdommen, behandlingen eller begge deler. De aller fleste som har myelomatose kan på et eller annet tidspunkt få fatigue.
• Smerte som skyldes påvirkning av skjelettet, er det vanligste symptomet ved myelomatose. Det oppstår når kreftceller vokser ukontrollert i ben og benmarg. Dette kan forårsake lokal benskade i form av «huller» i skjelettet og en mer generell "fortynning» av beinmassen (osteoporose, benskjørhet), noe som øker risikoen for benbrudd.  Alle ben kan påvirkes, men bensmerte oppstår oftest i rygg og bryst/ribben. Smerten er vanligvis verst ved bevegelse og er mindre uttalt om natten når man er i ro. Hvis kreften påvirker ryggvirvlene kan de presses sammen, man kan få det som kalles  kompresjonsfrakturer. I senere stadium av myelomatose kan en person oppleve å ha blitt flere centimeter lavere fordi flere ryggvirvler har blitt presset sammen over tid.b Smerte, nummenhet og/eller muskelsvakhet kan noen ganger oppstå når sammenpressede ryggvirvler trykker på ryggmargen eller klemmer på en nerve som kommer ut fra ryggraden. Nummenhet og stikninger i huden kan også skyldes en generell påvirkning av nervene (polynevropati).
• Nyreskade.  Dette oppstår regelmessig hos pasienter med myelomatose og gir i begynnelsen ikke så mange symptomer utenom slapphet. Det oppdages ved en blodprøve.
• Hyperkalsemi: Forhøyet nivå av kalsium i blodet, som oppstår når skjelettet brytes ned og fører til frigjøring av kalsium fra bein. For mye kalsium i blodet kan forårsake døsighet, forstoppelse og nyreskade.
• Feber og infeksjoner: Oppstår lettere hos personer med myelomatose på grunn av nedsatt immunforsvar. Særlig de øvre luftveier og lungene er utsatt. Et nedsatt immunforsvar gjør også at det tar lengre tid å bekjempe infeksjoner.

Undersøkelser:

Utredningen for å stille diagnosen myelomatose (benmargskreft) vil som oftest foregå ved en poliklinikk på sykehus. Da vil legen kartlegge din sykehistorie og gjøre en nøyaktig undersøkelse med blodprøver, beinmargsprøve og ulike undersøkelser med røntgen, CT eller MR. Symptomer som muskelsvakhet og nervesmerter med mistanke om nerveavklemming, eller at man har for mye kalsium i blodet og nyresvikt, kan gjøre at utredningen skjer spesielt raskt. Følgende prøver og undersøkelser kan brukes for å stille diagnosen myelomatose:

• Blod- og urinprøver. Myelomatoseceller utskiller ofte et antistoff, monoklonalt immunoglobulin, kjent som M-komponenten. Nivåer av M-komponenten i blod og urin brukes til å stille diagnosen og særlig til å følge med på hvor effektiv behandlingen er. Hos noen pasienter utskiller myelomatosecellene bare deler av antistoffet. Vi kaller det da lettkjede sykdom. De lette kjedene finnes både i blod og urin og kalles også Bence Jones-protein.
• Computertomografi (CT) undersøkelse. Dette er hovedundersøkelsen for å vurdere skjelettet. Det brukes en redusert stråledose for å unngå uheldige senskader.  Pasienten ligger på en benk som skyves gjennom en trommel i løpet av 30 sekunder. Dette er nok til at skjelettet blir undersøkt fra topp til tå.  
• Røntgen. Vanlig røntgenundersøkelse kan også brukes til å undersøke skjelettet eller deler av dette, men er ikke så følsomt som CT.
• Magnetisk resonansavbildning (MR). MR brukes særlig hvis det er snakk om trykk på nervene eller hvis myelomatosen vokser mer som en svulst (plasmacytom) eller hvis man vil undersøke vev utenom skjelettet. MR gir ingen uheldig strålepåvirkning, men kan være mer ubehagelig fordi man må ligge 20 minutter i en trommel med mye lyd. 
• PET-CT er en ny metode som også brukes i noen situasjoner.
• Benmargsaspirasjon og biopsi. Disse prosedyrene er nokså like og blir ofte gjort samtidig for å undersøke benmargen. Det brukes lokalbedøvelse og prøven tas fra hoftekammen eller brystbeinet med en nål som borres gjennom benet. Når lokalbedøvelsen er gått ut, kan det være ømhet noen dager. Benmargen blir undersøkt i mikroskop. Telling av kreftcellene er hovedgrunnlaget for å stille diagnosen. Biopsien blir vurdert av patolog som er spesialist på å undersøke vev fra ulike organer, og benmargsutstryket (aspiratet) blir sett på av spesialist i blodsykdommer.
• Cytogenetisk undersøkelse av kreftcellene. Det gjøres også undersøkelser av endringer på kromosomene ved såkalt FISH-undersøkelse. Kromosomene er små strukturer inni cellene hvor alt arvematerialet (DNA) er samlet. Disse undersøkelsene kan si noe om prognosen ved sykdommen og kan være til hjelp når man skal bestemme hvilket behandlingsalternativ som er best.

Behandling:

Det har vært store fremskritt i behandlingen av myelomatose (benmargskreft) siden midten av 1990-tallet, og dette har bedret leveutsiktene for sykdommen betydelig. Man greier imidlertid ikke å fjerne sykdommen helt, men den har fått mer karakter av en kronisk sykdom.  

Behandlingsmålene er blant annet:

• Å fjerne alle spor av myelomatose
• Forebygge og reversere organskade  
• Opprettholde normal livskvalitet
• Lindre smerte

Legen vil sammen med deg bli enig om en behandlingsplan. Når dere tar beslutninger om  behandling, kan du også bli oppfordret til å vurdere å bli med i kliniske studier. 

Behandling av pasienter opp til cirka 70 år

Stamcelle/benmargstransplantasjon er som regel første behandling for pasienter opp til cirka 70 år. Behandlingen er sammensatt og består av en forbehandling som strekker seg over 4 måneder, «høsting» av pasienten for stamceller, hovedbehandling med cellegiften melfalan og tilbakeføring av stamceller. Hele behandlingen tar cirka 6 måneder og vil ofte bli etterfulgt av vedlikeholdsbehandling. Behandlingen kalles i Norge for HMAS (høydosebehandling med autolog stamcellestøtte). Behandlingen må ikke forveksles med den andre typen stamcelletransplantasjon hvor pasienten får stamceller fra et annet individ (allogen transplantasjon).

Hvilke bivirkninger du kan få av cellegiften varierer fra person til person. Vanlige bivirkninger er  lave blodverdier, utmattelse, infeksjon, kvalme og oppkast, hårtap, nedsatt matlyst, samt diaré eller forstoppelse. Det kan ta over 6 måneder å komme seg helt etter behandlingen, men ofte kortere tid.

Behandling av pasienter over cirka 70 år

I denne alderen gis annen behandling fordi HMAS kan gi for mye bivirkninger og kan bli for farlig. Det gis som regel en kombinasjon av 3 medikamenter. Det er flere opplegg å velge mellom, og hva som er det beste vil bli vurdert og diskutert i hvert enkelt tilfelle. Medisinene gis som tabletter, injeksjoner i huden eller i blodårene.

Behandling av tilbakefall

Alle pasienter må regne med å få tilbakefall som krever ny behandling. Siden myelomatose kommer tilbake flere ganger og medikamentene etter hvert blir «brukt opp», er det viktig å ha mange medikamenter å spille på slik at behandlingen kan fortsette. I dag er det 12-13  medikamenter som er tilgjengelige og flere medisiner er på vei inn.

Medikamenter som påvirker benstrukturen

Den vanligste forebyggende behandling er bisfosfonater som er en medikamentgruppe med flere alternative medikamenter. Bisfosfonater forebygger og bedrer skader på skjelettet, og reduserer smerter i ben og risikoen for brudd. Denne medisinen gis som en infusjon hver 4. uke i 2 år. Hvis pasienten har alvorlig nedsatt nyrefunksjon, bør et annet medikament brukes. Hvis man får et behandlingstrengende tilbakefall av sin myelomatose, startes behandling med  bisfosfonater oftest på nytt. 

En bivirkning av bisfosfonater er influensalignende symptomer. Det tas en ny blodprøve før hver dose, for å kontrollere nyrefunksjonen. Osteonekrose i kjeven (skade i kjevebenet) er en uvanlig, men mulig alvorlig bivirkning som kan oppstå under behandling med bisfosfanater. Du bør fortelle legen om du tidligere har hatt sykdom og/eller skader i tannkjøtt/kjeve. Det skal også vurderes om du trenger et tannlegebesøk før oppstart av bisfosfonater.  

Strålebehandling

Strålebehandling er høyenergetiske partikler av forskjellig type som ødelegger kreftceller og andre celler. Før du starter opp med strålebehandling lages det en stråleplan over strålefelt, antall behandlinger, tidsperiode og hvilken dose som skal gis. Strålebehandling brukes særlig for å behandle plasmacytomer (myelomatose som vokser som en svulst) eller smerter som ikke kan behandles på annen måte. Ofte blir strålebehandling etterfulgt av behandling med medikamenter. Bivirkninger av strålebehandling kan være utmattelse, milde hudreaksjoner, magesmerter og løs avføring. De fleste bivirkninger forsvinner like etter at behandlingen er ferdig.

Kirurgi

Kirurgi kan brukes til å behandle skjelettskader som frakturer, truende frakturer og når sammenpressede ryggvirvler trykker på ryggmargen eller klemmer på en nerve som kommer ut fra ryggraden.

Er behandling mot myelomatose immunterapi?

Immunterapi er medikamenter som virker gjennom å styrke kroppens naturlige immunapparat. Disse legemidlene styrker immuncellene slik at disse angriper kreftceller. Ved myelomatose brukes steroider (dexamethason eller prednison) som er et hormon som forekommer normalt i kroppen og som i økte doser dreper kreftcellene ved hjelp av immunapparatet. 

Den senere tid har det blitt tatt i bruk en ny form for immunterapi. Disse kalles antistoffer og virker ved å binde seg til et molekyl (CD38) på overflaten av kreftcellene. Disse regnes som noen av de beste medisinene og har blitt en del av standardbehandlingen ved myelomatose. 

Er behandling mot myelomatose målrettet behandling eller presisjonsbehandling?

De nye medisinene er i stor grad målrettet og presise i den forstand at vi kjenner til hvilke molekyler medisinene binder seg til. Imidlertid oppstår det oftest mange forskjellige virkninger i kroppen selv om medikamentet binder seg bare ett sted. Alle medisinene kan derfor ha mange forskjellige virkninger og bivirkninger.   

Håndtering av symptomer og bivirkninger

I tillegg til å bremse og helst kurere kreften, er en viktig del av behandlingen å lindre symptomer fra kreftsykdommen og bivirkninger av medisiner. Forbedring av livskvaliteten og støtte til  pårørende er en viktig del av behandlingen. 
Palliativ behandling kan variere mye ut ifra behov. Det kan dreie seg om medikamenter,  kosthold og væske, trening, avslapningsteknikker og samtaler.

Remisjon, refraktær sykdom, tilbakefall

Dette er ord som du kan høre i løpet av behandlingen.

• Remisjon betyr at sykdommen har reagert positivt på den behandlingen som er gitt. Dette ser vi ved at nivået av M-komponenten i blod begynner å falle. Dette betyr at det blir færre kreftceller i kroppen.  
• Refraktær sykdom er det motsatte, det vil si at medisinen ikke virker på sykdommen. Det er ikke uvanlig at myelomatose kan være refraktær mot noen medikamenter første gang de gis, men likevel reagere godt på andre. Når du får et medikament over lengre tid, vil sykdommen etter hvert bli refraktær enten medisinen gis sammenhengene eller med pauser mellom.  Ved refraktær sykdom vil M-komponenten i blod være stabil eller øke.
• Tilbakefall, kalles også relaps, er når sykdommen begynner å øke igjen etter først å ha vært i remisjon. Tilbakefallet oppdages oftest ved at nivået av M-komponenten i blodprøven begynner å stige. Ved tilbakefall er det vanlig å se det litt an med behandling, men på et eller annet tidspunkt vil det bli startet ny behandling.

Det er typisk for myelomatose at pasientene går gjennom behandling, remisjon og tilbakefall mange ganger. Det er ikke uvanlig med 10-12 slike runder i sykdomsforløpet. 

Hva skjer innen forskning? 

Det er høy aktivitet innen forskning på nye medisiner som også blir tilgjengelig i Norge. 
Nye forskningsområder i behandling av myelomatose er såkalte bispesifikke antistoffer og CAR T-celler. Begge disse er varianter av immunterapi som sørger for at T-cellene (kroppens naturlige angrepsceller) bringes i nærheten av kreftcellene og dreper disse. Disse viser veldig lovende resultater.

Kliniske studier. Før oppstart av behandling vil du ofte bli spurt om deltagelse i en klinisk studie. Dette er studier som sammenligner 2 medikamentkombinasjoner mot hverandre hvorav ett av medikamentene er helt nytt. Det er oftest loddtrekning mellom de 2 medikamentkombinasjonene som vil bli gitt til deg. Du har derfor 50% sjanse for å få det nye medikamentet, men vil uansett få forsvarlig og god behandling. En slik studie betyr at du kan få tilgang til et medikament som du ellers ikke ville fått, og det vil oftest være en fordel for deg. Du må imidlertid være klar over slike studier gjøres for å finne ut hvor bra den nye medisinen er. Det skjer også at den nye medisinen er dårligere enn antatt.