Det finnes over 40 forskjellige former for lymfekreft, fem av disse til hører gruppen Hodgkin lymfom, mens resten tilhører gruppen non-Hodgkin lymfom, disse kan igjen videre deles i en lang rekke ulike undergrupper som alle har sine særtrekk når det gjelder symptomer, prognose og behandling.

Symptomer på lymfekreft

• Forstørrede, uømme lymfeknuter
• Nattesvette: flere episoder med kraftig nattesvette i løpet av siste måned, ofte svetter man så mye at man må skifte sengetøy eller natt-tøy
• Vekttap: en uforklarlig vektreduksjon på mer enn 10 prosent av kroppsvekten i løpet av de siste 6 månedene
• Feber: uforklarlig feber over 38 grader, i minst en uke
• Blødningstendenser: dette skyldes lavt antall blodplater i blodet, noe som gjør at blodet ikke størkner (koagulerer) hvis man får et sår
• Kløe: kan komme ved mye nattesvette og av nedsatt nyrefunksjon, da kan avfallsstoffer som normalt skilles ut via urinen, hope seg opp i blodet og gi kløe i huden
• Smerter: det hender at lymfeknutene blir så hovne at de trykker på nerver som ligger i nærheten.

Fordi lymfekreft oftest opprinner i en lymfeknute, vil et vanlig symptom være forstørrede lymfeknuter på halsen, i armhulene eller i lyskene. Hvis lymfeknutene mellom lungene er angrepet kan det føre til hoste eller pustebesvær. Andre symptomer kan variere etter hvor svulsten sitter. Aggressive former for lymfekreft vokser generelt raskere og gir en raskere utvikling av symptomer, mens mindre aggressive former for lymfekreft kan ha et langvarig og snikende forløp uten uttalte symptomer.

Undersøkelser:

Diagnosen stilles gjerne etter følgende undersøkelser:

• Klinisk undersøkelse, her kartlegges alle unormale forandringer, som hovne lymfekjertler, vekttap og nattesvette.
• Blodprøver (kan være normale i starten)
• Billedundersøkelser som CT, MR og PET-scan
• Vevsprøve (biopsi) hvor det tas ut et stykke vev eller hele lymfeknuten, cellene i prøven undersøkes ved hjelp av et mikroskop
• Benmargsprøve, det tas en prøve fra hoftekam eller brystbenet. Under benmargsprøve brukes en nål til å suge ut benmargsvæske (aspirasjon), og vanligvis tas også en vevsprøve (biopsi) fra samme sted. Ved mistanke om lymfekreft tas ofte benmargsprøve for å finne ut hvilket stadie sykdommen er i.

Hensikten med undersøkelsene er først og fremst å finne ut av hvilken type lymfekreft det dreier seg om og hvilken utbredelse den har. I de fleste tilfeller stilles diagnosen hovedsakelig ved en vevsprøve av en forstørret lymfeknute eller et annet organ som ser ut til å være påvirket av lymfekreft. Hvordan biopsien gjennomføres og hvem som utfører prøven avhenger av hvor den aktuelle lymfekjertelen befinner seg.

Årsaker:

Hos mange pasienter med lymfekreft finner man ingen årsak til hvorfor sykdommen oppsto. Likevel har forskning vist at enkelte faktorer kan øke risikoen for lymfekreft:

• Enkelte virus- og bakterieinfeksjoner er assosiert med risiko for utvikling av lymfekreft. Epstein-Barr viruset (EBV), som forårsaker mononukleose (kyssesyken) er et av disse. Videre er Hepatitt C, HIV, humant herpesvirus 8 også assosiert med utvikling av lymfekreft. En infeksjon i magen med bakterien Helicobacter pylori er vist å ha sammenheng med utviklingen av en bestemt type lymfekreft som rammer magesekken.
• Redusert immunforsvar og enkelte auto-immune tilstander kan også gi økt risiko for lymfekreft. Mest kjent er det hos pasienter med HIV og immunsvikt, men også hos pasienter som har gjennomgått en form for organtransplantasjon og som benytter immundempende medisiner på grunn av dette. Pasienter med leddgikt (revmatoid artritt) eller andre autoimmune sykdommer har også økt forekomst av non-Hodgkin lymfom.
• Overvekt kan øke risikoen for Hodgkin lymfom.
• Arvelighet er også påpekt som en mulig risikofaktor, da forskning har vist at noen former for lymfekreft kan opptre hyppigere i familien til pasienter med lymfekreft. Førstegradsslektninger (mor, far, søsken) av pasienter med for eksempel KLL (kronisk lymfatisk leukemi) har økt risiko for å utvikle samme sykdom. Likevel er ikke arveligheten ved lymfekreft kjent fullt ut.
• Miljøeksponering over tid for enkelte giftige kjemikalier som for eksempel løsemidler, fargestoffer og insektdrepende midler kan gi økt risiko for non-Hodgkin lymfom.

Bortsett fra å forsøke å unngå noen av disse kjente risikofaktorene, og unngå skadelig eksponering for giftige kjemikalier, er det per i dag ikke enkelt å forebygge sykdommen. 

Behandling

Behandlingen av Hodgkin lymfom skiller seg fra behandlingen for non-Hodgkin lymfom, men det er også flere ulike behandlingsstrategier for de over 40 ulike undergruppene av lymfekreft. Hvilken type behandling en pasient med lymfekreft får avhenger av mange faktorer og skal i størst mulig grad tilpasses den enkelte pasienten.

Behandlingen for lymfekreft bestemmes ut fra type lymfekreft, utbredelse (stadium) og hvilke symptomer pasienten har. Alder og øvrig helsetilstand spiller også inn på valget av behandling. Behandlingsresultatene ved Hodgkins sykdom er svært gode og nærmere 90 prosent av pasientene blir friske.

I gruppen non-Hodgkins lymfom er omtrent halvparten av tilfellene lite aggressive lymfomer, mens resten av tilfellene tilhører mer aggressive typer.

Sykdommens stadium er avgjørende for hvilken behandling som velges:

• Stadium I: Ved påvist kreft i lymfeknuter i ett område, over eller under mellomgulvet (diafragma)
• Stadium II: Ved påvist kreft i lymfeknuter i to eller flere områder på en og samme side av mellomgulvet
• Stadium III: Ved påvist kreft i lymfeknuter på begge sider av mellomgulvet, eventuelt med spredning til milten
• Stadium IV: ved spredning til andre organer utenfor lymfesystemet, som lever, lunger eller benmarg.

Cellegift/strålebehandlig: For Hodgkins lymfom er det vanlig at pasienten får en kombinasjon av strålebehandling og cellegift, der flere medisiner kombineres. Hva slags type cellegift og antall kurer varierer fra pasient til pasient. Pasienter med Non-Hodgkins lymfom får også cellegift, men også ofte strålebehandling etter at cellegiftkurene er avsluttet. Pasienter med mindre aggressive former for Non-Hodgkins lymfom kan i noen tilfeller kun behandles med strålebehandling og bli helt friske.

Målrettet behandling: Ved Hodgkin lymfom kan immunterapi være et alternativ. Det er flere typer immunterapier som kan brukes i behandlingen, en type immunterapi aktiverer kroppens eget immunsystem til å angripe kreftcellene, mens en annen type. programmerer antistoffer i kroppen til å målrettet binde seg til kreftcellene og drepe disse. I noen tilfeller kombineres immunterapi med cellegift. De fleste typer av aggressive non-Hodgkin lymfom behandles med en kombinasjon av cellegift og immunterapi, ofte gjennom seks kurer. Pasienter med mindre sykdom kan klare seg med færre kurer, ofte påfulgt av stråleterapi.

Autolog stamcelletransplantasjon (HMAS): I noen tilfeller vil det kunne være aktuelt med høydose cellegiftbehandling med stamcellestøtte, dette er en behandling der pasienten mottar stamceller fra seg selv. Før behandling høstes stamceller fra pasientens blod/ benmarg. Etter gjennomført intensiv cellegiftbehandling for å fjerne alle kreftceller føres stamcellene tilbake til pasienten. HMAS benyttes i enkelttilfeller ved tilbakefall av både Hodgkin og non-Hodgkins lymfom. Pasienter som gjennomgår HMAS får informasjon om vaksinering ved utskrivelsen fra sykehuset.

Allogen stamcelletransplantasjon: Ved en allogen stamcelletransplantasjon benyttes vanligvis stamceller fra en donor (familiedonor eller ubeslektet giver). Hensikten med stamcellebehandlingen er å gjenopprette benmargsfunksjonen etter at pasientens egne benmargsstamceller er brutt ned av kreftbehandlingen. Resultatene ved stamcelletransplantasjon har blitt stadig bedre, men det er viktig å nevne at man i etterkant kan få kroniske plager (GVHD - kronisk transplantat-mot-vert sykdom – der donorceller angriper mottakerens vev og organer.) Allogen stamcelletransplantasjon kan i noen tilfeller være aktuelt for lymfekreftpasienter. For pasienter i fruktbar alder som ønsker barn kan det være aktuelt å gjøre nedfrysning av sæd eller eggstokkvev før oppstart av behandling. Behandlingsresultatene for både Hodgkin lymfom og Non-Hodgkin lymfom er gode og tall fra Kreftregisteret viser at antall langtidsoverlevere etter lymfekreft stadig øker for de fleste tilfeller av sykdommen.

Senskader

Bivirkninger av medisiner og påkjenningen det er for kroppen å gjennomgå tøffe behandlinger kan føre til senskader.

Dette kan være:
 

• Lavt stoffskifte (hypotyreose). 50 prosent av pasienter som får strålebehandling mot halsen utvikler lavt stoffskifte. Pasienter som har lavt stoffskifte opplever ofte å være trøtte, bli fort kalde, vektøkning og vann i kroppen (ødemer).

• Hjerte- og lungesykdommer. Både noen former for cellegift og strålebehandling kan være skadelig for hjerte og lunger.

• Ny kreftsykdom. Både cellegift og strålebehandling kan øke risikoen for ny kreftsykdom.

• Fatigue. Unormal tretthet som varer over seks måneder etter at behandlingen er avsluttet og når det ikke lenger er tegn til aktiv sykdom er kronisk fatigue. De som rammes av fatigue kan for eksempel føle seg nedstemte, ha problemer med å konsentrere seg, vanskeligheter med korttidshukommelsen, kjenne på tretthet, utmattelse og energiløshet.

• Fatigue som opptrer i et begrenset tidsrom og avtar når behandlingen er avsluttet, kalles akutt fatigue.

Oppfølging

Etter avsluttet behandlingen for lymfekreft blir pasienter fulgt opp med regelmessige kontroller i fem år. Oppfølgingen blir ofte tilpasset hver enkelt pasient, og avhenger av hvilken type lymfekreft pasienten har hatt og hvilken type behandling som er gitt. Det er behandlende lege ved sykehuset som har ansvaret for å legge opp hvor ofte pasienten skal på kontroll, hvilke undersøkelser som skal gjøres og hvor kontrollen skal gjennomføres. Målet med oppfølgingen er å fange opp et eventuelt tilbakefall av sykdom, og å vurdere bivirkninger eller komplikasjoner til behandlingen. Hyppigheten på kontroller styres først og fremst av hva målet med behandlingen var og hvor aggressiv sykdommen er. Ved aggressive former for lymfekreft, hvor målet med behandlingen har vært å kurere tilstanden, vil pasienter gå til hyppigere kontroller etter behandling enn de pasientene som har en mindre aggressiv form for lymfekreft, hvor målet ikke har vært å kurere tilstanden, men heller overvåke en eventuell utvikling.

Ved alle kontroller vil det bli gjennomført en samtale og en undersøkelse av lymfeknuter og organer som har vært påvirket av lymfekreft eller behandlingen. Det blir alltid tatt blodprøver på kontroller, der blodprosent, telling av hvite blodceller og blodplater blir foretatt, samt sjekk av lever- og nyrefunksjon. I noen tilfeller vil det være aktuelt med ny røntgenundersøkelse (CT) og hos unge pasienter vil man ofte forsøke å benytte undersøkelser som ikke innebærer mye stråling, av frykt for kreftsykdom som følge av stråling. For pasienter som må gå til hyppige kontroller kan MR benyttes, for å redusere strålebelastningen. Ultralyd av lever, milt, mage- og bukregion kan også være aktuelt på kontrollene. For pasienter som har fått stråleterapi mot hals eller bryst anbefales kontroll hos fastlegen livet ut, da med hovedfokus på hjerte og lunger.  For pasienter som har gjennomgått autolog stamcelletransplantasjon (HMAS) blir oppfølgingen tilpasset, men vil i stor grad være lik som for andre lymfekreftpasienter.

Kontrollene foregår som oftest på sykehus, men etter en periode kan det være aktuelt for noen pasienter å fortsette oppfølgingen hos fastlege.

Hva skjer innen forskning?

Siden 2018-2019 har lymfekreftpasienter i Norge hatt mulighet til å delta i en studie på
CAR-T behandling. ELARA-studien inkluderte 98 pasienter, med langtkommen sykdom og flere tilbakefall. Studien viste at 66 prosent av pasientene fikk komplett remisjon, det vil si at de ikke hadde tegn til kreft etter behandlingen, og 86 prosent oppnådde remisjon, det vil si bedring av sykdom CAR-T-celleterapi er en immunterapi som er godkjent i noen land for lymfomer og varianter av blodkreft. Det ser ut som en lovende behandling. Per utgangen av 2021 er CAR-T foreløpig ikke godkjent til behandling av lymfekreftpasienter i Norge.