– Jeg hadde hanglet lenge, og det ble stadig verre. Jeg hadde konstante betennelser, var svimmel og følte meg utslitt. Det ble så ille at jeg etter hvert kunne sovne over alt og når som helst. Jeg tenkte aldri kreft, men kjente at det var noe som ikke stemte, forteller Hanne Mollatt Hellerud fra Jaren på Hadeland. 

Mange legebesøk til tross, det var en vikarlege som brått reagerte på at Hanne hadde så høye blodverdier. På sykehuset ble det tatt en benmargsprøve. Etter seks uker etterlyste Hanne svarene, som viste seg å være uteglemt. Når hun endelig fikk resultatene så kom også beskjeden om at hun hadde «kreft», en type som het KML. Hanne kjente på en form for lettelse over at symptomene hadde en forklaring.

«Heldig»?

– Under den påfølgende legetimen på Gjøvik sykehus fokuserte legene på det positive; gode prognoser, effektiv behandling – at jeg hadde vært heldig. Det vil si – de kalte det verken kreft eller blodkreft, men KML og benmargssykdom. Jeg husker at det forvirret meg, og jeg hadde på en måte ikke samvittighet til å kalle det kreft. Det jeg opplevde som bagatellisering av sykdommen tok jeg med meg hjem, som nok skapte usikkerhet hos oss alle hjemme. Det angrer jeg på i dag.

Kroppen sa stopp

Hanne startet raskt opp på Glivec, men tok med seg den bagatelliserende innstillingen. Hun var fortsatt like trøtt og sliten, men jobbet for fullt og stilte på dugnader. Det tok ikke lang tid før kroppen sa stopp.

– Pang sa det! Og immunforsvaret mitt gikk i null. Jeg fikk feber, hadde frostrier og havnet på isolat i 10 dager.  Det ga meg en vekker – og fikk meg til å forstå at jeg var nødt til å bremse opp.

Oppbremsingen kom av seg selv med fatigue.

– Fatiguen ga meg ikke noe valg i forholdsvis lang tid. Jeg orket lite, og hadde enormt behov for hvile.

Kjente på sorg

Hanne var vant til et aktivt liv. At hun på grunn av sykdom og fatigue ble tvunget til å forvalte energien på ny måte var tungt.

– Jeg kjente på en sorg. Det kostet plutselig så mye å være sosial og jeg klarte ikke lenger være den som gikk fort i gangene, eller som tok på meg ekstra oppdrag. Alt gikk sakte. Skulle ønske at jeg den gang snakket med en likeperson for å få vite at det ville bli bedre! Det hadde vært en trygghet for meg. 

Viktig rehabiliteringsopphold

Det var viktig for Hanne å komme tilbake i full jobb. Det tok henne ett år med graderte sykemeldinger før hun var i 100 prosent stilling igjen. 

Bilde av Hanne Mollatt Hellerud- Jeg har stort sett jobbet fullt etter at jeg var tilbake, men har hatt to sykemeldingsperioder. Da har jeg vært helt tappet for energi. For 5 år siden var jeg på et rehabiliteringsopphold ved Jeløy kurbad. Jeg husker at jeg gråt nesten hele tiden fordi jeg var så sliten. Igjen kjente jeg på en slags dårlig samvittighet – jeg var jo heldig som hadde akkurat denne diagnosen – var jeg syk nok for å være på rehabilitering? Det har tidvis vært mentalt vanskelig å manøvrere i det å være syk uten at det synes.

Rehaboppholdet gjorde Hanne godt. Hun lyttet til andre som fortalte om sine kreftdiagnoser og innså at de snakket om mye av det samme, selv om diagnosen var forskjellig. Spesielt fatigue var fellesnevner.

– Parallelt var jeg var på mitt første KML kurs. Der møtte jeg for første gang andre med min diagnose og innså at mye av det jeg kjente på var normale seneffekter. Samtidig kjente jeg meg så takknemlig for all forskning som gjøres, og at jeg fungerte så bra som jeg gjorde.

Tilpasset liv

Hanne er opptatt av å formidle at det ikke må være en målestokk for andre å være i 100 prosent jobb. Hun har gjort sine prioriteringer, som har gått på bekostning av andre ting. Selv mener hun at hun fungerer så bra i jobb fordi det er tilrettelagt med blant annet fleksibel arbeidstid, kort reisevei, og ikke minst flotte kollegaer og god dialog med arbeidsgiver.

–  Det vanskeligste er å unngå for stor stressbelastning. Jeg har fortsatt et behov for hvile. Energiøkonomisering er noe jeg har blitt bevisst på, og det er nok en av nøklene til at ting fungerer så bra som det gjør, selvfølgelig i kombinasjon med god effekt av medisiner.

Vil være der for andre

De siste par årene har Hanne engasjert seg i Blodkreftforeningen. Hun har tatt likepersonkurs og sitter i dag i hovedstyret i foreningen.

– Da jeg begynte å kjenne at energien kom tilbake, meldte jeg meg på likepersonkurs. Det var en god opplevelse å være blant likesinnede, og det kjennes godt å kunne bidra. Ved å snakke med en likeperson slipper man å kjenne på at den andre ikke forstår, og jeg tenker det viktigste jeg kan bidra med er å gi håp; det vil bli bedre!