– Du må gjøre meg frisk, jeg skal til Thailand i morgen, sa John Gunnar Jonstad da han oppsøkte fastlegen.

– Jeg hadde jo allerede pakket kofferten, riktignok uten å kunne stå ordentlig på beina. Så slapp var jeg. Likevel streifet ikke tankene om alvorlig sykdom meg, forteller Jonstad.

En kontroll av gråstær hos øyelegen dagen før hadde avslørt at han hadde blødning på netthinnen, og Jonstad fikk beskjed om å oppsøke fastlegen øyeblikkelig. Fem år senere ler han godt av sin tro på at legebesøket kunne by på en «quickfix». I stedet for å tilbringe den nærmeste tiden med puddersand mellom tærne og asurblått hav i siktet, ble Rikshospitalet Jonstads nye hjem for noen uker.

– Blodprøven jeg hadde avlagt var rosa på farge, og det viste seg at jeg kun hadde fire blodplater i hele kroppen. At blodprosenten var lav var tydelig, men det tok litt tid før legene forstod hva som feilte meg. Jeg var blitt blåprikkete fra halsen og ned, noe som er samme symptomer som blodkreftrammede.

Etter flere benmargsprøver ble diagnosen stilt: Aplastisk anemi.

Støtte fra kona

Den sjeldne blodsykdommen er en tilstand der beinmargen svikter i sin produksjon av blodceller. Det er dermed for lite av alle typer blodceller – både røde, hvite og blodplater. At bare 2 – 5 per million av befolkningen rammes årlig av Aplastisk anemi, gjør at Jonstad har savnet noen «likesinnede» han kan prate med.

– «Husk at du er en ensom fugl», sa legen min, og det har jeg virkelig fått føle på. Jeg bor i Andebu, og så vidt jeg vet er det ingen i hele Vestfold med samme diagnose. Heldigvis har jeg kona mi, som har vært en enorm støtte. Nå har jeg også meldt meg inn i Blodkreftforeningen, med håp om å kanskje kunne få et nettverk etterhvert, påpeker Jonstad.

Smertefri tilværelse

Den første uken på Rikshospitalet ble han satt på en hestekur i bokstavelig forstand. ATG (antitymocyttglobulin) er et flytende injeksjonsmiddel der man immuniserer hester som man siden henter ut antistoffer fra. Jonstad fikk også overføring av blodplater og blod samt smertestillende intravenøst.

– Det finnes forskjellige alvorlighetsgrader av Aplastisk anemi, og min er nok av det heftige slaget. Hvis jeg hadde kommet en dag senere til legen, kunne det vært for sent, forteller han.

Alvorlighetsgraden til tross, det er lite smerter knyttet til sykdommen og ingen bivirkninger som følge av medisineringen. Etter en uke på ATG, fikk Jonstad tabletter som han har tatt daglig inntil nå.

– «Sandimmun Neoral» skal hjelpe med å holde blodprosenten stabil. En gang i måneden går jeg også til kontroll for å sjekke verdiene, forteller Jonstad. 

Han tar fortsatt sine årlige Thailandsturer med kona Marianne. Livet er ikke veldig annerledes enn før, men små justeringer som å flytte fra hus og hage til vedlikeholdsfri leilighet, letter tilværelsen. Mens lange gåturer er byttet ut med farting på den elektriske scooteren han har fått låne fra NAV. På dager med ekstra overskudd, drar han frem trekkspillet, og går ikke av veien for å live opp stemningen på et aldershjem i ny og ne.

Ta det med ro!

Jonstad vil gjerne rette en stor takk til legene ved kreftavdelingen på Rikshospitalet, og ved poliklinikken for blodsykdommer på Sentralsykehuset i Tønsberg. Kona Marianne påpeker viktigheten av å oppsøke lege i tide.

– Vi mennesker har et slags forsvarsapparat i oss, som gjør at vi fort tar for lett på skrantende helse. Bak en slik holdning ligger nok en redsel for at det skal være noe alvorlig galt. Det er en tankevekker å «se» tilbake på tiden da John satt blek og tungpustet i stolen i flere uker, uten å gjøre noe med det. Nå priser jeg meg lykkelig for at vi oppsøkte lege i tide!

Ved siden av henne sitter en sommerbrun ektemann som ser lyst på fremtiden.

– Hvis jeg skal gi et råd til andre med samme diagnose, så må det være å ta det med ro. Så lenge man får nok hvile, kan man leve godt med sykdommen. Mye er også aldersbetinget, jeg har hørt om unge mennesker som blir helt friske av aplastisk anemi og kan fortsette i så høyt tempo de bare vil, smiler Jonstad.