Kan screening stoppe myelomatose?

Professor Sigurður Yngvi Kristinsson på laboratoriet der mer enn 70 000 blodprøver systema- tiseres og gjennomgås. Med i forskningsteamet har han blant andre molekylærbiolog Hrafnhildur Una Þórðardóttir og biolog Guðlaug Katrín Hákonardóttir.

Nordmenn er blitt vant til å delta i ulike screeninger for kreft. Kan det være nyttig å screene befolkningen for MGUS – forstadiet til myelomatose? Det vet vi ikke ennå. Men vi vet helt sikkert at svaret vil komme fra Island.

Publisert 15. november 2022

På Island foregår verdens største forskningsprosjekt på myelomatose, som også er det største forskningsprosjektet Island noensinne har gjennomført.

I 2016 fikk alle islendinger over 40 år en lilla konvolutt i posten, med invitasjon til å delta i en screening for forstadiet til myelomatose: monoclonal gammopathy of undetermined significance (MGUS). Av 140 000 inviterte svarte 80 000 islendinger ja til å delta.

Prosjektlederen for dette enorme forskningsprosjektet er professor i hematologi ved universitetet i Island, Sigurður Yngvi Kristinsson. Han tar imot I margen i bygget som rommer flere forskningsinstitusjoner på campus til universitetet.

Studien har fått navnet iStopMM – Iceland Screens Treats or Prevents Multiple Myeloma – og er støttet av International Myeloma Foundation i programmet Black Swan Research Initiative.

‒ Målet er å finne en kur mot myelomatose sier Kristinsson nøkternt.

75000 blodprøver er undersøkt

‒ Vi screener en hel populasjon for å finne forstadiet til myelomatose, som vi kaller for MGUS, for å se om vi kan finne pasientene tidligere og behandle tidligere. Hittil har vi screenet 75 000 blodprøver. Vi har ikke ressurser til å ta prøvene selv, men nesten alle over 40 år leverer blodprøve i løpet av en ett- til toårsperiode, og da fikk vi samtidig en prøve.

Alle de 75 000 blodprøvene ble sendt til firmaet The Binding Site i Birmingham, England, der de ble undersøkt for et protein som definerer MGUS. Det viste seg da at fem prosent av de undersøkte hadde dette forstadiet til myelomatose.

‒ Det vi gjorde videre med dem som har MGUS var å randomisere (tilfeldig loddtrekning red.anm.) disse individene og dele dem opp i tre grupper, eller tre armer som det blir kalt i forskningen. I arm nummer én gjør vi ingenting. Menneskene i denne gruppen fortsetter med sine liv, omtrent som man gjør i dag om man blir oppdaget tilfeldig med MGUS eller myelomatose.

I arm to informerer vi dem som har påvist MGUS, og vi tar benmargsprøver og røntgen hos enkelte.

Med personene i den tredje armen er vi mer intensive. Vi tar benmargsprøver og datatomografi av alle, og følger dem årlig eller mer. Dem vi anser for å være høyrisikopasienter følger vi opp enda tettere.

1: Ingen behandling,

2: Dagens behandling

3: Eller intensiv behandling

Hensikten med å dele dem som har fått påvist MGUS inn i tre grupper er å sammenligne ulike behandlingsformer fra ingenting, til dagens moderate nivå og til tett oppfølging.

‒ Når vi screener for MGUS finner vi selvsagt flere som har dette, men viktigst av alt så finner vi også pasienter som har en mer aggressiv variant, nemlig ulmende myelomatose. Vi har også funnet myelomatose, og disse menneskene kan vi tilby behandling. Enten får de behandling på sykehuset på vanlig måte, eller så inkluderer vi dem i våre kliniske studier. Der tilbyr vi dem med ulmende myelomatose en mer intensiv behandling.

Ved å oppdage MGUS og gi forbyggende behandling håper Sigurður Kristinsson og teamet hans at om noen år vil ingen på Island utvikle myelomatose.

‒ Vi gjør egentlig denne studien for resten av verden når vi undersøker om det lønner seg å screene for forstadiet til myelomatose eller ikke. Ennå vet vi ikke svaret, og det er det som er så spennende med dette prosjektet. Enten kan vi vise at det lønner seg å screene, og da kan resten av verden inkludere dette i sine kreftscreeningprogrammer. Eller så kan vi si at det ikke lønner seg, og da har vi fått svar på det spørsmålet.

Islendingene ble hverken stresset eller nervøse

Hvordan reagerer så befolkningen på å bli screenet og hvordan er det med livskvaliteten til dem som får vite at de har MGUS? Det spørsmålet blir grundig undersøkt i iStoppMM-studien.

‒ Før vi startet studien stilte vi spørsmål til hele den islandske befolkningen der vi brukte ulike skjemaer til å spør om de var stresset eller deprimert, hvordan deres livskvalitet var og hvor fornøyde de var med livet.

De som hadde fått påvist MGUS ble kontaktet på nytt to uker etter diagnosen med spørsmålene «Hvordan har du det i dag?» «Er du nervøs for framtiden?» Deretter ble alle, med og uten MGUS, kontaktet to ganger årlig for å kartlegge hvordan islendingene taklet å bli screenet.

‒ Vi har ikke publisert ennå, men ingenting tyder på den islandske befolkningen har blitt stresset. Når vi treffer MGUS-pasientene på klinikken merker vi at de er ganske fornøyde med å bli fulgt opp. Det er det viktigste for folk – at de vet hva de har, forstår hva det innebærer og får en plan for hvordan det skal følges opp.

Rundt åtti personer i screeningen har fått påvist ulmende myelomatose, en myelomatose som ennå ikke har utviklet symptomer. Disse blir behandlet i henhold til om de har høyrisiko eller middels risiko ulmende myelomatose. Høyrisiko ulmende myelomatose behandles med KRd i to år: Kyprolis (karfilzomib), Revlimid (lenallidomid) og dexamethason. Middels risiko ulmende myelomatose behandles med Rd i to år: Revlimid (lenalidomid) og dexamethason.

Disse tilfellene ville ikke blitt funnet uten screening, og alle responderer godt på behandlingen. Så langt har ingen av de 80 pasientene utviklet myelomatose.

‒ Problemstillingen som vi og hele vitenskapen spør seg er: Skal vi behandle ulmende myelomatose eller skal vi ikke? Tradisjonelt har vi ikke gjort det, selv om de legemidlene som vi bruker på myelomatose og ulmende myelomatose har en mye bedre bivirkningsprofil sammenlignet med de gamle legemidlene. Det finnes ingen legemidler som er helt bivirkningsfri, så man må overveie nøye før man setter i gang behandlingene.

Skal man behandle ulmende myelomatose?

I og med at forskningsprosjektet både screener og behandler vil man ikke se hvordan MGUS utvikler seg fram til myelomatose, nettopp fordi sykdommen blir bremset før den kommer så langt.

‒ Så tallet for hvor mange med MGUS som utvikler myelomatose kan vi heldigvis ikke gi. For vi vil ikke at noen skal få myelomatose her på Island, sier Kristinsson.

Forekomsten av MGUS er antakelig lik i andre land utenom Island, så dersom screening og tidlig behandling fører til høyere overlevelse, da vil dette også gjelde i Norge og andre land. Kristinsson ser lyst på framtiden når det gjelder bekjempelsen av myelomatose. Det er kommet mange nye medikamenter med bedre bivirkningsprofil som kan brukes i tidlig behandling.

‒ Vi trenger ikke vente pasientene har fått anemi, nyresvikt og skader på skjelettet. Selv om man får myelomatose så er mulighetene så fantastisk mye bedre enn de var for 10, 15 år siden. Og det fortsetter. Så kanskje vi kan tenke på myelomatose som en kronisk sykdom, man kan leve lenge og godt med.

Tekst: Harald Herland