Da kona hans fikk diagnosen kronisk lymfatisk leukemi (KLL) i 2014, ble vissheten om at livet kan være fælt, plutselig en realitet for Jean Lorange.

bilde av lorange­– Det var en del runder før de fikk satt diagnosen, og vi var mye frem og tilbake mellom spesialister og diverse tester og utredninger. Det er en periode jeg i ettertid ikke husker så mye av, men jeg husker følelsen av desperasjon da vi til slutt fikk sykdomsbeskjeden, forteller Lorange som er likeperson for pårørende i Blodkreftforeningen.
 

Likeperson også for pårørende

– Hvorfor er det viktig å kunne snakke med en likeperson som pårørende?

– Pårørende har samme behov som den syke, i forhold til å få luftet frustrasjon og usikkerhet. Pårørende trenger også en bekreftelse på at de ikke står alene. Jeg tror spesielt menn kan ha fordel av å oppsøke arenaer hvor det går an å drodle og prate. Menn har ofte litt høyere terskel for å gå til legen så vel som det å prate om følelser.

Jean Lorange forteller at det foreløpig ikke er noen som har kontaktet ham som likeperson. Nå håper han flere vil benytte seg av denne tjenesten.

– Hva tror du er den største utfordringen for folk?

– Terskelen for å ringe til noen man absolutt ikke kjenner om et tema som er såpass sårbart, vondt og nært, er nok litt høy for mange. Jeg tror en del der ute virker som likemenn for pårørende, fordi man gjerne går til noen man kjenner i stedet for å ringe en fremmed. Hvis flere skjønner at det kan være lettere å dele tunge tanker med en likeperson, tror jeg flere ville ringt. Når man snakker med en totalt utenforstående, trenger man ikke å frykte at man bekymrer eller belemrer dem. I samtale med venner og sine nærmeste, blir det fort til at man legger mer bånd på seg.

– Er det noen egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?

En likeperson hjelper med å ta i mot trykket

– Det er noe med det eksistensielle trykket man opplever både som pårørende og syk.  En likeperson skal kunne ta imot dette trykket. Å være en god lytter handler om å skjønne hva den andre har behov for eller trenger å høre, eller at denne personen kanskje mest av trenger å få snakket ut. Å ha gode sosiale antenner kommer godt med. Man kjenner bare sine egne tanker og følelser, og hver opplevelse av å være pårørende er forskjellig. En likeperson må være klar for å ta imot alle som en.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Ved å etablere en trygghet for bruk av tjenesten og bruke flere arenaer for å fortelle at denne muligheten eksisterer. Å ha en likeperson tilgjengelig visse tider på enkelte sykehus, vet jeg har vært tilfelle noen steder. Men kanskje må Blodkreftforeningen i enda større grad fortelle om likepersontjenesten rundt omkring. Å legge igjen informasjonsmateriell på venteværelser og legekontorer kan også være aktuelt.