Janiche hadde to små barn på tre og fem år, og jobbet som spesialistsykepleier. At hun selv skulle få kreft var ikke i tankene hennes. Kombinasjonen av å få en sjokkdiagnose og samtidig føle at hun ble revet bort fra barna sine opplevde hun som brutalt.
Det kan ikke stemme…?
Janiche var på ferie i Spania i 2017 da hun først merket at hun hadde vondt i hoften. Hennes første tanke var at det kanskje skyldtes slitasje. Én uke etter hjemkomst var hun hos legen, hvor det blant annet ble tatt en CRP. Alle blåmerkene som plutselig hadde dukket opp, 76 stykker totalt, glemte hun å vise legen. Samme dag ringer legen, hun har 55 i CRP. Hun vil at Janiche skal ta seg en tur innom akuttmottaket – for sikkerhetsskyld.
– Noe motvillig dro jeg innom, tok noen blodprøver, og tenkte at dette tar maks én time. 30 minutter senere får jeg beskjed om at jeg alvorlig syk, at jeg har AML og at behandling må startes med en gang. Det var ikke mulig å ta inn. Det kunne ikke stemme – jeg hadde jo bare hatt vondt i hoften noen dager…
Behandling startet umiddelbart
Antibiotikabehandling ble startet umiddelbart på grunn av feil blodverdier og feberstigning. Samme dag som hun fikk diagnosen ble Janiche lagt inn på Rikshospitalet. Høydose cellegiftbehandling ble startet opp dagen etter. Videre undersøkelser viste at hun hadde den sjeldne undergruppen M3 (akutt hypergranulær promyelocyttleukemi), som krever et spesielt behandlingsopplegg. Janiche ble satt på en kombinasjon av cellegiftkurer for å drepe leukemicellene i kombinasjon med A-vitaminer, med mål om å oppnå remisjon. Ofte varte kurene i syv dager påfulgt av tre uker fri.
– Jeg har klart behandlingen ganske greit, dette tror jeg har noe med å gjøre at jeg har vært svært opptatt av hygiene. I denne fasen har man knapt noe gjenværende immunforsvar, og det var derfor svært viktig alle som er rundt er nøye med hygiene. Når jeg skulle inn på den siste kuren var jeg kjempemotivert og gledet meg egentlig til å komme i gang. Det jeg ikke visste var at det var den verste kuren. Da falt både vipper, øyebryn og negler av – og det opplevdes som ganske traumatisk, særlig fordi jeg ikke var helt forberedt på det.
Før jul 2017 ble hun skrevet ut fra sykehuset og erklært kreftfri. Siden har hun stått på vedlikeholdsbehandlinger i over to år. Hun tar blodprøver hver tredje uke, og benmargs-prøve hver tredje måned. Hver sjette måned får hun en injeksjon med cellegift i hjernen.
Barna skulle ha det best mulig
Selv om Janiche hadde tre uker fri mellom cellegiftkurene så kunne hun ikke reise hjem. Det å tilrettelegge alt hjemme for at barna skulle ha det best mulig mens hun var borte var en prioritet for henne.
– Jeg var opptatt av at barna ikke skulle bli skremt. Jeg lot barna barbere av håret mitt for å forsøke å ufarliggjøre prosessen med at jeg mistet håret. Jeg har aldri brukt ordet «kreft» hjemme, men forklart de at jeg har klovneceller i kroppen som ikke var bra. Samtidig har barna forstått at mamma har vært syk, at for eksempel håndvask og hygiene er superviktig hjemme.
Kjenner på uro
Etter at hun ble skrevet ut fra sykehuset på tampen av 2017 har hun brukt tid på å finne roen, og forsøke å få livet til å gå videre. Uroen for tilbakefall ulmer i henne. Sommeren 2018 viste en benmargsprøve utslag, og det ble bestemt at hun skulle testes oftere. Hver tredje måned ble hun satt på høydose ATRA (en form for høydose vitamin A) som hadde god effekt.
– Det er en vanvittig tøff prosess. Selv om prognosen min i utgangspunktet var god, og jeg ble fortalt at den største faren var i starten av behandlingen, så ligger det en redsel for til-bakefall i bakhodet! Men jeg prøver å tenke positivt og se humoren i det hele. Vedlikeholds-behandlingen gjør jo at jeg holder vekten, og høydose A-vitaminene strammer opp huden!
Takknemlig
– Jeg har snakket mye med prester og kjent på en sorg over at dette rammet meg. Samtidig er det slik at når jeg først skulle få AML så er dette den beste varianten jeg kunne få. Kreftdiagnosen gjorde at jeg ble veldig voksen, jeg tenker helt annerledes enn jeg gjorde før, og jeg klarer å kjenne på takknemlighet oppe i det hele. Under behandlingen snakket Janiche litt med en likeperson fra Blodkreftforeningen. Når hun får mer overskudd og blir friskere ønsker hun selv å være der for andre.
– Jeg kjenner sterkt på at jeg i fremtiden ønsker å bidra som likeperson i Blodkreftforeningen. Det å få en kreftdiagnose og få livet endevendt er fryktelig skummelt. Da er det så viktig å ha noen å snakke med som forstår akkurat hvordan man har det!
