Helge fikk AML som 20-åring og er dobbelttransplantert

Helge Øvreness er kun 26 år gammel, men bærer på en tøff historie. Han er en av få her i landet som er dobbelttransplantert. Underveis i behandlingsforløpet møtte Helge på flere utfordringer – også mentalt.

Publisert 15. mars 2017

– Når man er sliten og utkjørt så har man mindre å stille opp med. Det er vanskelig å filtrere bort inntrykk. Det har vært veldig utfordrende og angst har blant annet preget meg mye, sier han.

Tøff behandling

Helge var akkurat fylt 20 år da han ble diagnostisert med akutt myelogen leukemi (AML).

– Det var et sjokk. Jeg ble plukket ut av hverdagen og satt rett inn på sykehuset. Startkuren var langvarig og veldig tøff. Jeg ble forespeilet 1-2 år med behandling og rehabilitering.

Det ble det ikke. Få måneder etter startkuren ble det klart at stamcelletransplantasjon var aktuelt, og han fikk stamceller fra sin søster.

– Stamcelletransplantasjonen var en stor sak. Det ble enda en tøff utfordring jeg måtte igjennom.

Tilbakeslag

Ett år etter transplantasjonen fikk Helge transplantat-mot-vert-sykdom (GVHD). Hans søsters immunsystem gjenkjente ikke lunger og slimhinner. Dette resulterte i at Helge i fjor ble lungetransplantert. Det ble et langt opphold på sykehuset.

– At jeg måtte få nye lunger var en tung beskjed å få. Det var da angsten meldte seg. Jeg opplevde et helt nytt lavmål da jeg våknet etter den transplantasjonen, jeg var på mitt desidert dårligste. Men så er det også slik at når man har vært så dårlig og det etter hvert går bra, ser man stadig fremgang, forteller han.

Slitt med angst

I møte med enda en tøff utfordring utviklet Helge angst.

– En stadig forandrende situasjon er vanskelig å forholde seg til. Man opplever nederlag på nederlag. Etter hvert ble jeg kamptrett. Samtidig har det aldri vært et valg å gi opp.

Bedre helse har gitt Helge overskudd til å takle angsten og bedre kapasitet til å ta den om den kommer. Han merker også at det å ha balanse mellom energiforbruk og hvile er viktig.

– Jeg tenker at angsten er en slags indre beredskap. Det gjør at jeg er mer forberedt og at jeg kan møte det som trigger det på en annen måte. Da hauser ikke følelsene seg opp like mye, sier han.

Fått god hjelp

Helge forteller at han har fått hjelp på flere instanser, både til å takle sykdommen og til å takle angsten.

– Sykepleierne på Rikshospitalet var veldig gode støttespillere. Jeg har også snakket mye med sykepleiere og psykolog når jeg har vært på rehabilitering, og jeg har brukt psykologtjenesten på Vardesenteret. Der har det vært greit å stikke innom og få tilbakemeldinger på det jeg tenkte på.

De siste 18 månedene har han gått regelmessig til psykomotorisk fysioterapi, noe han vil fortsette med fremover og som han synes er til stor hjelp. Gjennom Blodkreftforeningen har Helge truffet to andre medlemmer som har lignende behandlingsforløp som han selv.

– Det å treffe andre som har vært gjennom det samme som meg har vært veldig bra.

Ville gjøre alt rett

Jaget etter å gjøre alt rett preget ham også under behandlingen.

– Mestring kan fort bli et jag. Man vil gjerne gjøre det lille man selv kan gjøre. Under behandlingen var det hele tiden en jobb å skulle gjøre alt så godt jeg kunne. I dag tenker jeg at dette tok mer av min oppmerksomhet enn det kanskje trengte. Jeg vet ikke om det egentlig har hjulpet så mye, betror han oss.

Ser fremover

I dag er Helge tilbake på studiene, og han planlegger fremtiden. Men han føler seg til tider utålmodig.

– I det siste, når jeg har begynt å fungere ganske bra, så kan jeg kjenne på at jeg ikke strekker til – at alle er litt foran meg. Vennene mine er ferdig med studier og er i jobb, noen har stiftet familie. Da føler jeg at jeg har gått glipp av noe.

Aksept for egen sykdom har Helge også funnet.

– En hendelse i starten av forløpet som har vært viktig for meg er når en lege satte seg ned og fortalt meg at ”dette har bare skjedd”. Det var så bra, for ellers tror jeg at jeg hadde grublet mye på om jeg kunne forhindret det. Det gjorde at jeg kunne tenke at dette var noe som hadde skjedd meg og at jeg bare måtte gjennom det. Nå prøver jeg å slå meg til ro med at det får holde så lenge og så godt det kan, sier Helge Øvreness.