Trude er likeperson: Kjenner på "Vi-følelsen"

Trude Wetaas hadde ingen likeperson med samme diagnose som seg selv, da hun i 2014 fikk påvist Kronisk lymfatisk leukemi (KLL).

– For meg var det selve kroniskspørsmålet jeg var interessert i å snakke med noen om. Hva vil det si å være kroniker? Det fantes en likepersontelefon den gangen, men den var ikke så utbygget og diagnosespesifikk som den er i dag. Blodkreft har mange forskjellige diagnosevarianter som kan arte seg noe likt, men der det også er store forskjeller. Mange med meg er opptatt av å få snakke med noen som har erfaring med akkurat det man selv er rammet av, påpeker hun.

KLL er noe som oppdages i førstelinjen. Mange opplever å få veldig ulike beskjeder med ulikt regime fra legene sine, ifølge Wetaas.

– Mange med KLL skal ikke behandles på lenge, kanskje aldri.  Å snakke med en likeperson for denne pasientgruppen reiser ofte spørsmål om behandling/ikke behandling og symptomer. Jeg må være ryddig når jeg snakker med folk, nettopp fordi jeg ikke kan gå inn på medisinske spørsmål, forteller hun.

– Hva kan en likeperson bidra med som ikke dine nærmeste kan?

­– Jeg tror det er lettere å lufte vanskelige tanker for en likeperson. Jeg har hatt folk som har holdt sin KLL hemmelig, og møtt mennesker som er pårørende til noen som ikke vil snakke om sykdommen. De lurer ofte på hvor farlig sykdommen er og om man kan leve godt med den. Jeg kan snakke om de rent objektive kriteriene, som hvilke symptomer som fører til at man skal behandles. «Vi-følelsen» oppstår fort i møte med en likeperson. Når vi er mødre, liker vi å snakke med andre småbarnsmødre. En tilsvarende samhørighet kan oppstå mellom mennesker med samme diagnose. 

– Krever det noen spesielle egenskaper å være en god likeperson?

– Man må kunne lytte! Og unngå å komme med svar hvis man er usikker. Man bør ikke snakke for mye om sin egen sykdomshistorie, men være litt «profesjonell». Å få til en ryddig rolleavklaring før man går i gang med samtalen kan være lurt. 

– Har du noen spesielle samtaler fra tiden som likeperson du husker godt?

– Jeg har mange samtaler som går på hjelpeapparatet på førstelinje-tjenesten. Symptomene for KLL kan være diffuse og rare, og er noe fastleger ofte ikke kan så mye om. Mange KLL-rammede opplever å ikke bli møtt på den problematiske hverdagen de har, fordi fastlegen kimser av sykdom og betrakter den som lite farlig. Som pasient har man derimot rettighet til å få en fastlege som setter seg inn i hvordan det er å ha KLL. Jeg er opptatt av spennet mellom førstelinjen, fastlegeordningen og de som har kroniske sykdommer. Som kroniker skal man jo behandles av sin fastlege, men det føles som å vinne i lotto å treffe en som tar deg på alvor. 

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Å opplyse om det via brosjyrer på fastlegekontor, sykehus og alle arenaer det er medisinsk personell.