Odd Halvard Haug fikk Kronisk myelogen leukemi (KML) i 1985, i en tid da prognosene for denne diagnosen var dystre. Noen likepersonstjeneste fantes det heller ikke. 

– Jeg befant meg i en helt håpløs situasjon. Den eneste muligheten jeg hadde var benmargstransplantasjon, noe som hadde vist seg å ikke være spesielt vellykket for pasienter med KML på denne tiden, forteller Haug.

Fremtidsutsiktene ble derimot lysere, da omgivelsene hans kom på sporet av to pasienter som hadde gjennomgått en benmargstransplantasjon med vellykket resultat.  

– Disse to unge damene hadde riktignok hatt en litt annen diagnose enn meg, men det føltes likevel som en enorm trøst å vite at de hadde kommet helskinnet igjennom det. Å snakke med dem ga håp. De ble på sett og vis likepersoner for meg – lenge før likepersonstjenesten fantes. 

– Hva er det en likeperson kan bidra med som ikke dine nærmeste kan?

– Ønske om å prate med en likeperson som har hatt tilsvarende diagnose som en selv, er noe som går igjen hos mange. Da vet man mye om diagnosen og er samtidig et levende bevis på at man kan klare seg.  

I 1986 fikk Odd Halvard Haug benmarg av sin bror, og gjennomgikk en vellykket transplantasjon. Siden den gang har han vært engasjert i å hjelpe andre som gjennomgår alvorlig kreftsykdom, blant annet gjennom rollen som likeperson.

– Krever det noen spesielle egenskaper å være likeperson?

– Man må være flink til å lytte og ikke ta for mye plass selv. Når man sitter i samtale med en person som går igjennom noe vanskelig, bør man ha god tid og ikke se på klokka. Når man er syk er sånne ting ekstra sårbart.

I samtale med syke passer Odd Halvard Haug på å ikke prate om rent medisinske ting, men han kommer gjerne med tips han tror kan hjelpe. Som å lese boken «Kreft & Terrenget ditt» skrevet av lege og forsker David Servan-Schreiber, som selv fikk hjernekreft. Dette er historien om hvordan han brukte sine kunnskaper som fagperson til å saumfare den medisinske litteraturen for nær sagt alt som kunne bidra til å bedre sjansene hans. Slik klarte han å leve med hjernesvulsten i cirka 20 år. 

– Har du en spesiell samtale fra tiden som likeperson du husker spesielt godt?

– Jeg fikk en gang en telefon fra en pårørende. Mannen hennes som hadde KML, hadde fått så hovne bein uten at legen hadde noen løsning på det. Ved å søke litt på nettet fant jeg fort ut at dette var en kjent bivirkning av medisinen han fikk. Jeg ringte henne opp igjen og opplyste om det. Det er slike ting som gjør at man kjenner på følelsen av å hjelpe. 

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Å få inn en rutine på at man opplyser om likepersontjenesten på sykehus. Enkelte gode likepersoner blir så mye brukt at de nesten knekker sammen. Det hadde vært fint med et større tilfang av likepersoner. Jeg har etterlyst å få en oppdatert liste over hvilke diagnoser de ulike likepersonene har. Nå har vi fått en bra liste på plass, som jeg gleder meg til å ta i bruk.