Lyttende nærvær

Sigrid Matthes ble akutt syk i 2014, med sterke blødninger fra livmoren.

– Jeg tenkte først at det var overgangsalderen, men blødningene stoppet ikke og etter hvert fant legene ut at jeg hadde akutt myelogen leukemi. Det var et sjokk, forteller Matthes.

Hun hadde en aggressiv variant av AML og etter et par cellegiftkurer, ble transplantasjon fremskyndet.

– Da jeg var innlagt på Haukeland fikk jeg tilbud om likeperson. Det ønsket jeg ikke. Jeg følte jeg hadde mer enn nok med å håndtere all den informasjonen jeg allerede hadde fått. Men jeg visste jo egentlig ikke hva en likeperson var. At jeg ikke ble spurt på nytt litt senere er synd. Behov er jo noe som kan forandre seg i løpet av et sykdomsforløp, påpeker Matthes.

Etter at hun meldte seg inn i Blodkreftforeningen, har hun fått utløp for mye engasjement og blant annet vært med å starte lokallaget i Stavanger.

– Jeg synes det er så givende å være en del av dette fellesskapet. Så befriende å kunne snakke med andre om egen situasjon, uten å frykte hva slags reaksjoner man får, sier Matthes.

Som likeperson er hun del av en besøkstjeneste tilknyttet sykehuset i Stavanger, som startet opp i fjor.

– Det trengs litt «innkjøring» slik at personalet og pasientene blir vant til det. Det er en unik mulighet til å komme tettere på.

– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?

– Jeg opplever at folk er sultne på å få informasjon, men også trenger å «tømme» seg. Som likeperson fungere jeg som en container for bekymringer knyttet til private, helsemessige og jobbrelaterte utfordringer. Det er ikke alltid man trenger å komme med gode råd. Det at noen har tid til å lytte, har stor verdi i seg selv. Når man snakker med sine nærmeste pårørende, vil man ikke skremme. Å snakke med en utenforstående fjerner redselen for det, og man kan være mer åpen.

– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?

– Å være lyttende, litt avventende og samtidig vennlig. Å gi litt av seg selv, kan hjelpe andre å åpne seg. Dette er en balansegang. Om man egner seg som likeperson, kommer også an på om man er ferdig med sin egen historie. Hvis du fremdeles er påvirket av egen sykdom, vil du ikke kunne ta imot andres utfordringer. Dette kan endre seg underveis. Har man en ny behandlingsrunde, kan man be om permisjon. Det er viktig at man som likeperson er bevisst sine egne ressurser.

– Er det en spesiell samtale du husker godt?

– Jeg snakket med en dame som satt med mye ansvar på hjemmefronten, blant annet for et stort gårdsbruk. Hun var bekymret for hvordan familien skulle takle dette mens hun var syk. Hun var veldig åpen og delte mye, det gjorde meg rørt og ydmyk at noen åpnet seg sånn for en vilt fremmed.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Opplysning fra sykehus, leger og poliklinikk. Informasjon om likepersontjenesten bør ligge i pasientmappen, på lik linje med informasjon om sykdommen og behandlingsforløp.

 Vi har laget plakater og hengt opp på sengeposten, der vi har besøkstjeneste. Med tidspunkt for når vi er til stede slik at pasientene har mulighet til å forberede seg.