– Å få diagnosen myelomatose var et stort sjokk. Dette var en sykdom jeg aldri hadde hørt om.
 2015 hadde tobarnsmoren i lenger tid følt seg sliten. Hun hadde vondt i ribbena og ryggsmerter, og det med god grunn. Som 43-åring fikk hun beskjed om at hun var rammet av myelomatose. Smertene viste seg å skyldes flere brudd, og hun hadde en svulst som presset på ryggraden. Det ble bestemt at hun måtte starte på behandling med en gang, og at hun skulle gjennomgå en autolog stamcelletransplantasjon, HMAS.

Forholdt seg til planen

Våren 2015 gjennomgikk hun forbehandlingen, stamceller ble høstet på sommeren, og når høsten kom var hun klar for høydosebehandling på Rikshospitalet.

–  Stamcelletransplantasjon, det høres jo litt voldsomt ut, men jeg konsentrerte meg om at jeg skulle prøve å komme meg gjennom det fastlagte løpet, steg for steg.

Uro og angst

Behandlingen gikk etter planen, men ganske umiddelbart etter at Gunhild fikk høydosen så fikk hun en voldsom uro og angst i kroppen og ble i dårlig form.

– Jeg var ikke forberedt på hvor dårlig jeg kom til å bli, hvor lang tid det skulle ta før jeg ble bedre, og jeg var overhodet ikke forberedt på at jeg skulle bli så dårlig psykisk.  Selv om jeg følte meg trygg på sykehuset så ble hele situasjonen så uviss og jeg kjente på en sterk redsel. 

Gunhild opplevde det som skuffende at det var lite fokus på psykisk helse.

– Selv om prøvene mine var fine så var ikke psyken min noe bedre. Kreftkoordinator og Grorud DPS (distrikts psykiatrisk senter) ble kontaktet, men etter hvert ble jeg så dårlig av angst og depresjon at jeg måtte legges inn på en psykiatrisk avdeling i Nittedal.

Brått bedre

–  Fire måneder etter HMAS så snudde alt. Jeg ble brått mye bedre, nesten fra en dag til en annen. Det var en fantastisk følelse! 

Etter det holdt alt seg stabilt, helt til nye blodprøver ved påsketider i 2018 viste at myelomatosen hadde begynt å røre på seg igjen. Den påfølgende høsten ble det slått fast at dette var et tilbakefall og Gunhild fikk beskjed om at hun måtte gjennom en ny runde HMAS. Hun hadde nok stamceller fra forrige runde, og januar 2019 var det klart for ny høydosebehandling.

Godt planlagt

–  Denne gangen ble det lagt planer for isolatperioden. Jeg fikk bestemme selv om jeg ville hjem etter høydosen, eller om jeg ville reise rett fra Rikshospitalet til Ahus, og vi hadde kontakt med det psykiatriske teamet på Ahus i forkant. Jeg hadde også gjort forberedelser for meg selv, lært meg en del forskjellige teknikker, som kroppsscanning og mindfullness i håp om at det ville hjelpe meg.

I likhet med den første runden så ble Gunhild på nytt rammet av sterk uro og angst. Men, i isolasjonsperioden opplevde hun å ha noe mindre angst og kjente at selvhjelpsteknikkene hjalp henne, hun fikk også besøk av psykolog og en likeperson fra Blodkreftforeningen.

– Men jeg kjente også på en form for skuffelse over at jeg igjen var på et mørkt sted. Når jeg kom hjem fra sykehuset var det veldig vanskelig, og det tok ett år før jeg begynte å føle meg bedre.

Hun fikk hjelp av psykolog på DPS, kreftkoordinator, opphold ved psykiatrisk avdeling, gikk til metakognitiv behandling og trente på Pusterommet på Ahus.

Stabil hverdag

– I dag går jeg ikke rundt og er redd for at det skal komme tilbake. Jeg merker at hvis jeg får følelser i kroppen som jeg forbinder med angst så blir jeg fort litt engstelig. Men jeg prøver å ikke gi det så mye fokus. Livet er bra og stabilt, og jeg prøver å ikke bekymre meg for hva som kommer. Myelomatosen holdes i sjakk, jeg går til behandling og regner med at jeg må bytte behandling etter hvert. Jeg velger å ta det derfra.