Wenche Rønnestad Er det en ting Wenche Rønnestad angrer på her i livet, så er det at hun ikke tok kontakt med en likeperson da hun ble syk.

– I ettertid ser jeg at det ville vært veldig bra for meg. I stedet gikk jeg alene på hver kontroll og ville ikke belemre mine nærmeste med noen ting. Hvis jeg fikk en nedslående beskjed ville jeg takle det selv, forteller Rønnestad om sykdomsperioden for seks år siden.

Å takle diagnosen akutt leukemi og det å bli stamcelletransplantert i «ensomhet» var tungt, men Wenche ville være tøff og ikke bekymre noen hun kjente.

– Da jeg lå på Rikshospitalet kom det inn en likeperson til meg. Jeg husker det som en utrolig oppløftende opplevelse. «Oj, går det virkelig an å bli så frisk?!» tenkte jeg. På dette tidspunktet var jeg så syk, at bare det å se en som hadde vært gjennom det samme som meg i full vigør, med hår og det hele, tente et sterkt håp i meg. For første gang turte jeg å tro på at også jeg kunne bli frisk, forteller Rønnestad. 

– Hvorfor er det så verdifullt å snakke med en likeperson?

– For min del var det håpet om at det går an å ha et bra liv, selv etter en så stor påkjenning. I ettertid har jeg hatt kontakt med en pasient, jeg ble kjent med på Rikshospitalet, som har kjent på mange av de samme symptomene og vondtene. Å gå igjennom like ting kan skape en fellesskapsfølelse som er gull verdt. Nå som jeg selv er likeperson, ønsker jeg gi tilbake den fantastiske opplevelsen av håp jeg selv kjente på i møte med en likeperson. 

I dag har hun trent seg godt opp igjen, og endelig tatt i bruk hjelpen fra sine nærmeste.

– Jeg er veldig heldig med mannen min, som allerede jobber med coaching. Da han endelig fikk lov, har han brukt mye av denne kunnskapen på meg. Han har fått meg til å innse at jeg faktisk har fremgang, selv om det noen ganger føles som man aldri kommer til mål. I stedet for å hige fremover, har han bedt meg ta et tilbakeblikk. Ser man seg 14 dager bakover i tid, er det ikke fritt for at det likevel er noen fremskritt å spore. 

– Er det noen bestemte egenskaper som er gode å ha med seg i rollen som likeperson?

– Å kunne lytte og ikke komme med for sterke råd. Man må la den andre få snakke, men det kan være fint å fortelle om eventuelle likheter til sin egen situasjon. Det er viktig å normalisere de mange ulike måtene man kan reagere på. Vi er alle forskjellige, samtidig kan man også kjenne på mye av det samme. Jeg husker selv hvor mye kroppen spente seg og tankene kvernet foran hver kontroll, i starten. At det er helt normalt, og noe som gjelder de aller fleste, har jeg først skjønt i ettertid. Å være likeperson krever samtidig at man selv føler seg sterk. Jeg har takket nei til samtaleforespørsler i tilfeller hvor jeg ikke har følt meg helt på topp. 

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Vi må få til mer besøk på sykehusene! Å få ut informasjonen handler også om å være tilstede med brosjyrer på venteværelser og legekontor. Jeg vet mange har en terskel for å ringe en likeperson fordi de er redde for å forstyrre, derfor er skriftlig materiell essensielt. Slik kan man også bevisstgjøre at vi har en telefontjeneste, der man faktisk kan bli satt i kontakt med noen som har hatt samme diagnose som en selv. Selv snakker jeg ofte om at jeg er likeperson i Blodkreftforeningen, i alle mulige situasjoner. Man skal ikke kimse av jungeltelegrafen. Plutselig er det noen som kjenner noen, som kan ha behov for det.