Inn i det usagte

Da Eva-Cecilie Øyen (60) fikk diagnosen akutt myelogen leukemi i 2010, hadde hun ikke lyst til å snakke med noen likeperson.

– Jeg hadde allerede mange gode folk rundt meg, og skjønte ikke vitsen med det, forteller hun.

I dag er Øyen selv likeperson og opptatt av at man ikke alltid selv skjønner at man har behov for en likeperson.

– Da jeg ble syk gikk jeg gjennom flere heftige cellegiftkurer og kom i remisjon. Etter en bra høst og vinter ble det konstatert tilbakefall, og jeg endte opp med å ligge fem måneder på isloat. Det var tøft, forteller Øyen om sin egen sykdomshistorie.

– Hvorfor bestemte du deg for å bli likeperson?

– Jeg husker at jeg gikk rundt i sykehusgangene, og så oppslag fra «Margen», som Blodkreftforeningen het den gang. Jeg tvilte på at dette var noe for meg. Det gikk liksom ikke inn. Etter hvert kom jeg likevel i kontakt med lokalforeningen her, og hadde en veldig god opplevelse med det. Det var kjekt å bli medlem av en forening full av greie folk, som delte villig av sine erfaringer. Etter hvert modnet også tanken om å bli likeperson, forteller Øyen.

– Hvorfor er det så fint å kunne snakke med en likeperson?

– Fordi man vet hva det går i. En likeperson har kjent på kvalmen, på jernsmaken og alle de vonde tankene. Man vet hvordan det er å bare ville gjemme seg under dyna. Å ha mulighet til å snakke med noen som har vært igjennom det man selv står overfor, og som man egentlig ikke trenger å snakke med senere igjen, kan være fint. Det er en stor grad av anonymitet i det. Det noteres ingenting og det skrives ingen journaler. Det er en samtale som skjer der og da under taushetsplikt. Det tror jeg har verdi for mange.

– Er det noen egenskaper som kommer spesielt godt med i rollen som likeperson?

– Man bør være god til å lytte – til å høre på hva som blir sagt og kanskje også på hva som ikke blir sagt. I det usagte ligger det mye. Som likeperson er det en fordel å ha de sosiale antennene på plass. Man bør også tørre å stå i vanskelige samtaler. Jeg har hatt noen tøffe møter oppigjennom.

– Er det en bestemt samtale du husker ekstra godt?

– Ja. Det dreide seg om en person som stod overfor noen vanskelige valg. Jeg følte jeg kunne bruke av min erfaring, men jeg vet ikke hva valget ble til slutt eller hvordan det gikk. Det var en tøff samtale, men vi var heldigvis to som hadde den sammen. Det føltes godt å kunne ha en debrief etterpå.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Det er noe med at du ikke vet at du har behov for en likeperson. Jeg tror det faller tilbake på informasjon. Sykehusene må være flinke til å informere om at det finnes muligheter i Blodkreftforeningen, for samtaler med folk som har vært igjennom det du selv står midt oppe i. Som likeperson har jeg opplevd et godt samarbeid rundt dette, men vet at det er veldig variabelt hvor flinke sykehusene er til å få informasjonen ut.