Den 13. juli 2023 fylte Geir E. Tjønnfjord 70 år. Professor i hematologi ved Oslo universitet, spesialist i blodsykdommer og de siste 13 årene, leder for Avdeling for blodsykdommer ved Oslo universitetssykehus. Ved årsskiftet gikk han av som avdelingsleder.

− Er det på grunn av aldersbestemmelser at du gir deg ved 70-årsmerket?, spør vi.

− Jeg syntes det kunne være passelig at noen andre tar over, men så har jeg tenkt å fortsette med å gjøre litt arbeid i flere sammenhenger. Jeg har det morsomt på jobb hver dag, så jeg har ikke noe behov for å sette meg i sofaen med beina på bordet.

Topp 3-listen for «litt av andre ting»

Geir E. Tjønnfjord forteller at det egentlig skal bli greit å få bedre tid til å drive med litt av andre ting. «Litt av andre ting» har vi en mistanke om at ikke er snekring av paller og tomatdyrking på tampen av karrieren.

− Hva er på topp 3-listen av «litt av andre ting»?

− Det første er å få satt opp et bredt tilbud ved avdelingen for utredning og behandling av noe vi kaller monoklonal gammopati av klinisk betydning, sier Tjønnfjord og fortsetter:

− Monoklonale gammopatier er ganske vanlige laboratoriefunn. Hos personer over femti år finner vi det hos tre prosent, og andelen som har monoklonal gammopati øker med alderen. Vi omtaler det gjerne som monoklonal gammopati av usikker klinisk betydning (MGUS). Gammaglobulin er antistoffer, og vi ser at hos noen produseres det en hel masse like antistoffer. Det er helt like celler som produserer dem, det er vanligvis plasmaceller, men kan også være andre B-lymfocytter. Alle som har myelomatose går gjennom en fase med monoklonal gammoapti av usikker klinisk betydning. Vi har vært opptatt av å avklare om dette er tegn på myelomatose eller en annen lymfoproliferativ sykdom som Waldenstrøms makroglobulinemi, men i løpet av de siste 10-15 årene er begrepet monoklonal gammopati av klinisk betydning blitt lansert. Det vil si at de monoklonale antistoffene er den direkte årsaken til sykdomsutvikling. Vi har kjent til at det er tilfellet ved AL-amyloidose og kronisk kuldeagglutinin sykdom, men monoklonal gammopati av klinisk betydning favner langt flere sykdomsbilder enn disse to.

Er det sammenheng mellom monoklonale gamopatier og sykdom?

Det er flere sykdommer som kan være forårsaket av disse monoklonale gammopatiene, og prosjektet er å bygge opp et miljø omkring denne tilstanden. Erfaringen er at hvis man gir behandling rettet mot de antistoffproduserende cellene kan dette stoppe eller reversere sykdomsutviklingen. Målet er å finne metoder for å vise at det er snakk om monoklonal gammopati av klinisk betydning, og dermed kunne gi pasientene effektiv behandling.

− Behandlingen har vi gode metoder for, når vi bare kan vise en årsakssammenheng mellom de monoklonale antistoffene og sykdom.

Fysisk aktivitet skal inn som en del av behandlingen

Vi må videre til andreplassen på listen. Dette punktet er heldigvis litt enklere å forstå for oss uten medisinsk embetseksamen. Det handler om å få plass et regelmessig aktivitetstilbud for pasientene som er innlagt ved Avdeling for blodsykdommer.

− I dag har vi tilbud om en times tur tre ganger i uken, det har vi fått Aktiv mot kreft og Blodkreftforeningen til å være med på, og vi har et korps av frivillige som er medhjelpere.
Les mer om tur-tilbudet ved avdelingen: Aktiv VENN

Topp 2-prosjektet skal få fysisk aktivitet inn som en del av behandlingsforløpene ved avdelingen. Sammen med Lovisenberg diakonale høyskole skal det lages et forskningsprosjekt for å vise at fysisk aktivitet gir medisinske gevinster og dermed bidrar til å gjøre behandlingen bedre.

− Målgruppen for forskningen er pasienter som gjennomgår allogen stamcelletransplantasjon.

To praksisplasser til prisen av én med PEER-learning

Det siste, men ikke minste, punktet på listen er et samarbeid mellom bachelorutdanningen for sykepleiere ved Lovisenberg diakonale høyskole og Avdeling for blodsykdommer.

− Ved høyskolen hadde de for få praksisplasser for sykepleierstudentene, og vi ble spurt om vi kunne ta imot flere. Det krever ekstra ressurser fra oss, men Lovisenberg kom med et forslag til løsning – et opplæringsprogram for praksis som kalles PEER-learning.

PEER-learning handler om at studentene kommer til praksisplassen i par der de bytter på å være den aktive og å være den observerende. I tillegg har avdelingen en erfaren sykepleier som veileder. Det betyr at dobbelt så mange studenter kan få praksisplass uten at avdelingen bruker mer ressurser.

− Det gir oss en enda større rekrutteringsarena, for vi trenger gjerne 25 nye sykepleiere hvert år. Tanken nå er å bruke denne metoden til opplæring av de nyansatte her.

Dette skal også bli et doktorgradsprosjekt så vi kan evaluere opplæringsmetoden.

Geir E. Tjønnfjord studerte til lege ved Universitetet i Bergen mellom 1972 og 1978. Det var fantastisk fint å ha Bergen som studiested, men for en som kommer fra Moelv ble det litt lite snø. Rikelig med snø fikk han som turnuskandidat og distriktslege i Balsfjord i Troms. Via sykehusene i Lillehammer og Gjøvik kom Tjønnfjord som vikar til Rikshospitalet 28. februar 1987. Da hadde han allerede fattet en gryende interesse for hematologi, og han fikk plass blant hematologene her.

− Meningen var at jeg skulle være der ett år, så det er blitt et langt år. I 1987 var det stort sett akutt myelogen leukemi, akutt lymfoblastisk leukemi, kronisk myelogen leukemi og kronisk lymfatisk leukemi vi behandlet. I dag er det mange undergrupper av disse fire hovedgruppene, og det kreves ulike diagnostiske metoder og ulik behandling. Samtidig har allogen stamscelletransplantasjon utviklet seg veldig. I starten hadde vi mindre enn ti transplantasjoner i året og i 2023 er vi sannsynligvis oppe i 140 ved vår avdeling. Det er ny rekord.

− Vi hadde ikke mye kunnskap om de genetiske årsakene til blodsykdom. Vi visste at det var et spesielt genetisk avvik ved kronisk myelogen leukemi (KML), men ellers var det lite vi visste. I dag har vi genetiske markører for å definere sykdom og prognose som gjør at vi ganske sikkert kan si om skal bruke tradisjonell behandling eller transplantasjon som en del av førstelinjebehandlingen, forteller Geir Tjønnfjord på sin lavmælte og nøkterne måte.

Når vi spør hvem som skal ta over som ny avdelingsleder ved årsskiftet sier Tjønnfjord, med krav på å bli trodd, at det vet han ikke. Det vi vet er at pasientene på Rikshospitalet og i verden ellers, kan stole på at Geir E. Tjønnfjord vil arbeide videre med uforminsket styrke en stund til.