Bli kjent med våre likepersoner: - Behov for å framsnakke!

Tine Andresen (43 år) fikk påvist akutt promyelocyttleukemi (APL) i 2021, noe som er en svært sjelden variant av leukemi. Dagen etter at diagnosen var et faktum bar det rett inn til Rikshospitalet. De påfølgende ni månedene fikk hun cellegiftbehandling.

– Jeg hadde ikke noen likeperson å snakke med, samtidig var dette fortsatt litt i coronatid. Jeg husker det hang noen plakater på veggene, men lenge var jeg ikke i stand til å oppsøke dette selv. Det var heller ingen som framsnakket noen likepersontjeneste eller pasientforening hverken på avdelingen eller av legene på poliklinikken etterpå. Heldigvis var sykepleierne og legene jeg var i kontakt med noen engler, de gjorde en fantastisk jobb og føltes som en enorm støtte, forteller Andresen.

– Hvorfor er det så viktig å kunne snakke med en likeperson?

– Med en sjelden diagnose er det få åpenbare svar å få. Som syk er man samtidig litt som en zombie, som går i sin egen verden. Det blir et tiltak å ringe noen du ikke engang vet hva du skal spørre om. Det er først i ettertid jeg har skjønt hvor fint det er å kunne snakke med en som har vært i samme situasjon, nesten uansett hva slags behandling man har fått. En likeperson er et levende bevis på at det kan gå bra, til tross for at man har vært ordentlig dårlig i lang tid. Det føles som en trygghet å se at noen har kommet seg gjennom et langt sykdomsløp. Samtidig er helsepersonell ofte travle, det gir en helt annen ro å kunne snakke med en likeperson.

– Er det noen bestemte egenskaper som kommer godt med i rollen som likeperson?

– Både det å være tålmodig og ha et godt hjerte kommer godt med. At man har tid og evne til å vise omtanke er også viktig. Jeg har nylig blitt likeperson, og har ikke vært i noen samtaler selv, men føler jeg allerede har fått mye «erfaring» etter å ha deltatt på likepersonkurs. Der ble vi blant annet kurset i det å skulle stå i tøffe samtaler. At man som likeperson klarer å vise at man er en likesinnet og at man er til stede, er av uvurderlig verdi. Man må imidlertid unngå å komme inn på rent medisinske ting.

– Hvordan kan man få flere til å benytte seg av likepersontjenesten?

– Det hjelper at helsepersonell framsnakker likepersontjenesten, og viser at «de er på lag» med pasientforeningene ved å opplyse om hvilken fin hjelp dette kan være når man er syk. For min del var det helt tilfeldig at jeg så en plakat om Blodkreftforeningen på Rikshospitalet. Heldigvis tenkte jeg etter hvert at det kanskje kunne være fint å bli medlem her, men det var altså kun på eget initiativ. Ingen fortalte hvilken god jobb Blodkreftforeningen faktisk gjør. Vi må få leger og sykepleiere til å snakke om dette! Å ha enda mer brosjyrer og informasjonsmateriell der ute kan nok også hjelpe til at flere får benyttet seg av likepersontjenesten.