Kronisk lymfatisk leukemi (KLL)
Kronisk lymfatisk leukemi (KLL) er en type kreft som skyldes at kroppen produserer for mange av en type hvite blodceller som kalles lymfocytter. Vi har to typer lymfocytter, B celler og T celler, og B cellene er vanligst ved KLL.
Å leve med en kronisk kreftsykdom
– Det å være kronisk kreftsyk er noe vi trenger mer oppmerksomhet rundt. Jeg lever med en sykdom som jeg aldri vil bli frisk av og som jeg ikke vet når vil blusse opp igjen. Samtidig ser jeg frisk ut, noe jeg slett ikke er, sier Trude Wetaas.
Kronisk lymfatisk leukemi (KLL) er en type kreft som skyldes at kroppen produserer for mange av en type hvite blodceller som kalles lymfocytter. Vi har to typer lymfocytter, B celler og T celler, og B cellene er vanligst ved KLL. B cellene vokser langsomt og ukontrollert i blod og beinmarg og tar opp plassen til andre normale blodceller.
Hvert år får 6 av 100.000 personer diagnosen KLL. Gjennomsnittsalder ved diagnosetidspunkt er 72 år.
Symptomer
Når antallet KLL celler etter hvert øker både i blodet og benmargen, vil det være plass til færre normale hvite blodceller, røde blodceller og blodplater. KLL gir sjelden symptomer i tidlig fase, og selv etter at diagnosen er stilt kan den rammede være helt uten symptomer i flere år. Typiske symptomer kan være:
- Vekttap
- Hyppige infeksjoner
- Blødninger i huden (blåmerker)
Undersøkelse
Det gjøres flere undersøkelser for å stille diagnosen:
- Klinisk undersøkelse: Lege vil sjekke for forstørrede lymfeknuter på halsen, i armhulene og i lysken. Det vil ofte også sjekkes for forstørret milt eller lever.
- Blodprøve: Blodprøve vil vise at antallet lymfocytter har økt uten at andre celler også har økt. For å stille diagnosen må det være mer enn 5 000 lymfocytter pr mikroliter i blodet, i tillegg til at andre avanserte tester viser spesielle endringer i blodet. Etter en stund vil blodprosenten, antall blodplater og immunforsvaret (antistoffer) i blodet være lavt.
Diagnosen kan stilles uten undersøkelse av beinmargen, men det er ofte nødvendig for å planlegge behandlingen.
I de fleste tilfeller vet man ikke hvorfor man har fått kronisk lymfatisk leukemi. Arv kan ha hatt en viss betydning, spesielt hvis sykdommer som kronisk lymfatisk leukemi (KLL), non-Hodgkins lymfomer (NHL), Hodgkins lymfomer (MH) og myelomatose (MM) eksisterer innenfor samme slekt. Dette er den eneste godt dokumenterte risikofaktoren for å få KLL. Derimot finner en ikke sammenheng mellom sykdommen og stråling, bruk av kjemikalier, kosthold, røyking, virusinfeksjoner eller autoimmune sykdommer.
Fra 2015 er det utformet pakkeforløp for diagnostikk og behandling av kronisk lymfatisk leukemi.
Behandling og prognose avhenger av stadiet og utbredelse av sykdommen. I en tidlig fase følges personen med undersøkelser og blodprøver. Behandlingen starter når sykdommen viser økt aktivitet, det vil si når det melder seg symptomer, eller blodprøver viser tegn til aktiv sykdom. Hensikten med behandlingen er å bremse sykdommen, og gi bedre overlevelse og livskvalitet. Det anbefales ikke å starte behandling når personen er symptomfri. Hos noen med KLL er sykdommen hissig. Disse vil trolig bli behandlingstrengende raskt, mens sykdommen hos andre aldri gir symptomer og behandling vil da ikke ha en hensikt.
Behandling ved KLL gis når pasienten opplever:
- allmennsymptomer som nattesvette og vekttap
- benmargssvikt
- sjenerende lymfeknutesvulst
- ved rask utviklende økning i antall hvite blodceller
- ved lavt antall røde blodceller og blodplater som følge av at immunsystemet angriper cellene og immundempende behandling ikke virker
Kombinasjonsbehandling har vist seg mer effektivt enn behandling med kun én medisin og kombinasjoner vurderes utifra allmenntilstand, alder, samt genetikk/mutasjonsstatus.
De ulike behandlingsvalgene er:
- Kjemoterapi (cellegift) virker direkte på cellekjernen i KLL-cellene
- Immunterapi, monoklonale antistoffer som virker på reseptorer på utsiden av KLLcellene
- Kombinasjon av kjemoterapi og monoklonale antistoffer (kjemoimmunterapi).
- Stamcelletransplantasjon med familiegiver eller ubeslektet giver kan være aktuelt, men ikke som førstebehandling.
Effekten av behandlingen vurderes ved en fullstendig klinisk undersøkelse med vekt på undersøkelse av lymfeknuter, milt og lever. Noen uker etter avsluttet behandling gjør man en bestemmelse av hemoglobin, hvite blodceller (leukocytter, granulocytter, lymfocytter) og blodplater i blodet, i tillegg gjennomføres en benmargsundersøkelse. Pasienten følges deretter opp med regelmessige mellomrom tilpasset den enkelte, med sykdomshistorie, klinisk undersøkelse og enkle laboratorieparametere som nevnt ovenfor.
