– Etter stamcelletransplantasjonen som var vellykket, tenkte jeg at nå skal det bli så mye bedre. Men det ble det ikke. Jeg falt ned i et mørkt hull og forsto ikke hva som var meningen med at jeg skulle overleve når jeg hadde så store plager, forteller Pernille Engelsen Skogsletten.
– Jeg har egentlig ikke opplevd at jeg er så dårlig. Jeg trener, går på jobb og lever et normalt liv. Foreløpig har jeg det bra, forteller Randi Bones (61), fire år etter at hun fikk diagnosen myelofibrose.
John Gunnar Jonstad føler seg alene om å ha den sjeldne sykdommen aplastisk anemi. Gjennom Blodkreftforeningen håper han å kunne finne frem til et større nettverk.
Høsten 1999 levde Jacob Hygen et aktivt liv med orientering, ski- og fjellturer, og var i god form. Så forandret livet seg totalt.
– Det å være kronisk kreftsyk er noe vi trenger mer oppmerksomhet rundt. Jeg lever med en sykdom som jeg aldri vil bli frisk av og som jeg ikke vet når vil blusse opp igjen. Samtidig ser jeg frisk ut, noe jeg slett ikke er, sier Trude Wetaas.
Jeg har en kronisk krefttype, KLL (Kronisk Lymfatisk Leukemi), og som ordet kronisk tilsier kommer jeg
aldri til å bli frisk.
Stein-Magne Aksnes (38) fra Bergen var 5 år gammel da han ble påvist syk med akutt lymfoblastisk leukemi (ALL). Etter to tilbakefall og påfølgende tøffe behandlinger ble han erklært kreftfri som 14-åring. Kreftfri er han fortsatt, men senskadene må han leve med livet ut.
Helge Øvreness er kun 26 år gammel, men bærer på en tøff historie. Han er en av få her i landet som er dobbelttransplantert. Underveis i behandlingsforløpet møtte Helge på flere utfordringer – også mentalt.
Da Signe Schulze (43) fikk akutt myelogen leukemi (AML) , ville hun ikke snakke med andre pasienter. I dag er hennes viktigste mål å skape en sosial arena for andre i samme situasjon.
Altfor mange med MPN går for lenge med symptomer før diagnosen stilles, sier Inger Margrethe Landsverk.
