Sjokkbeskjeden

Signe Schulze (43) levde livet sitt som de fleste andre før hun ble syk. Fulltidsjobb, stort hus og travel hverdag krevde sitt. Så begynte hun å bli sliten. Hun ble andpusten av å gå opp trappen, orket ikke være med på noe. Legen tenkte det var utmattelse, og Signe ble sykmeldt, men når hvile ikke gjorde henne bedre, ble det tatt blodprøver.

En kald januardag kom sjokkbeskjeden. 80 prosent av cellene hennes var syke. Uten behandling hadde hun bare hatt 14 dager igjen å leve. Hun var alenemor, knapt 40 år og hadde nettopp fått akutt myelogen leukemi (AML).

Signe gikk en tøff tid i møte. Hun måtte få behandling med høydose cellegift, bare for å oppleve 

tilbakefall et halvt år etter. Det måtte stamcelletransplantasjon til før hun kunne komme på bedringens vei. Først da opplevde hun at det å snakke med andre var viktig.

Hjalp å høre andres erfaring

– Da jeg først fikk diagnosen og lå på sykehuset ville jeg bare tenke på ting som ikke hadde noe med kreft å gjøre. Jeg tenkte at jeg ikke ville bli kjent med noen som kanskje skal dø. Jeg ville heller ta tak i det som var friskt. Jeg ville rett og slett ikke identifisere meg med sykdommen, forteller Signe.

Før hun skulle gjennom en stamcelletransplantasjon, ble hun anbefalt å snakke med andre, og denne gangen fulgte hun anbefalingen.

– Jeg snakket med en dame i Oslo som hadde vært igjennom det samme. Å oppleve at et annet menneske, som har vært igjennom samme behandling, levde et godt liv, trente og hadde det bra. Det var viktig for meg, forteller hun tankefullt.

I dag føler Signe at hun er sterk nok til å kunne dele sine erfaringer med andre, og hjelpe dem på deres vei tilbake til hverdagen.

Fikk nye verdier

At alvorlig sykdom endrer livet, er de fleste enige i. Signe er opptatt av å fortelle at endringen kan bli til det bedre.

– For meg var sykdommen en skillevei i livet. I dag følger jeg drømmene mine, og jeg lever et liv der andre verdier står i fokus. Jeg har roet ned og blitt bedre kjent med barna mine, forteller hun.

Hun har senket kravene både til seg selv og familien, og trives bedre med sin nye versjon. Hun er ikke lenger så opptatt av de materielle tingene, og at alt skal være riktig. I tillegg har hun kommet mer i kontakt med sin kreative side.

– Mens jeg lå på isolat tenkte jeg mye på hva jeg ønsket å bruke livet mitt til, og da jeg kom hjem igjen begynte jeg med betongstøping, forteller hun.

Hun fikk også god tid til å være ute i hagen og stelle med plantene, noe som alltid har vært viktig for henne.

Behov for å snakke

Som leder i lokallaget Sørlandet ønsker hun å skape en sosial arena der alle kan komme og dele sine erfaringer på godt og vondt. For selv om hun selv ikke var interessert i å snakke med andre i samme situasjon til å begynne med, kan det hende hun hadde oppsøkt et miljø hvis det fantes.

– Hadde det vært et stort lokalmiljø som jeg kunne kontakte da jeg kom hjem, hadde jeg kanskje gjort det. Vi skal iallfall sørge for at det kommer et lavterskel tilbud her i området som alle pasienter og pårørende skal kunne være med på. Alle som har fått en alvorlig sykdom har behov for å snakke om det, selv om de kanskje ikke tror det selv, sier hun – klok av erfaring.