Kunsten å skape seg innhold og mening

Hva skjer når du er ekstremt sosial og holder et mer enn normalt tempo i hverdagen, og så blir du parkert – først av myelomatosen og så av pandemien? Inger Altun (69) måtte tenke grundig gjennom hva som nå skulle gi dagene innhold og mening.

Publisert 17. desember 2021

Inger Altun tar imot I margens utsendte i en nybygget tremannsbolig på Nøtterøy. Hun og mannen har tatt reisen fra stort hus til praktisk bolig på ett plan. For komme til leiligheten må vi opp en lang trapp, og Inger innrømmer at den nok kan bli et problem en dag. Men i dag er den ikke et problem, men et ekstra triminnslag i hverdagen.

Så allerede før vi er kommet innenfor entrédøren har vi fått demonstrert hvordan Inger sorterer utfordringer og ser muligheter.

Inger Altun fikk diagnosen myelomatose første gang i september 2012. Da gjennomgikk hun stamcelleoperasjon og var kreftfri i sju år. I 2019 måtte hun gjennom ny stamcellebehandling for å få sykdommen under kontroll. Behandlingen har ført til mye smerter i skjelelettet og nevropati i hender og føtter. I tillegg har hun helvetesild, uveitt og grå stær på øynene, så synet er ganske redusert.

«Kom deg opp av sofaen»

Inger har alltid vært glad i fysisk aktivitet. Hun brukte å delta i Birkebeinerrennet og Marcialonga, gå fjellturer og dra på sykkelferier. Bivirkningene er vonde, og det har krevd mye stahet og innsats for å trene seg tilbake til akseptabel form.

– Jeg fikk et identitetsproblem like etter at jeg var blitt syk og var ferdig med stamcellebehandlingen. Det var en dag da jeg satt i sofaen og var trist og lei fordi jeg måtte innse at jeg ikke mestret fullt ut de tingene som var meg – å være leder og et aktivt friluftsmenneske. I stedet var jeg sykemeldt, og det meste jeg orket var å gå en runde rundt kvartalet. «Hvem er jeg nå?», spurte jeg sønnen min som var på besøk.

Inger forklarer at de har en direkte og rett på sak-tone i familien. Så sønnen, som er psykomotorisk fysioterapeut, sendte resolutt klagen i retur til moren:

– «nå må du bare komme deg opp av sofaen og gjøre som du prediker til andre: ta tak i livet ditt! Jeg skal hjelpe deg med å sette de fysiske målene», sa han til meg. Og det var det pushet jeg trengte for å komme i gang med systematisk trening og fokusere på mitt friske liv igjen.

Treningen gir både smertelindring og mestringsfølelse

– Etter andre stamcellebehandling fikk jeg mye mer nevropati. Da krabbet jeg rundt i perioder, og det var helt forferdelig. Men jeg har gradvis klart å trene meg opp, så nå har jeg redusert medisinbruken og akupunktur hjelper i tillegg. Det gir også livskvalitet når jeg slipper å være sløv av medikamenter. Sist vi var på hytta på fjellet klarte jeg å gå til den høyeste toppen på 1428 meter. Mannen min spør hvorfor jeg absolutt må opp på de høyeste toppene i stedet for å gå en rolig tur.  Men det er noe med å kjenne på mestringen, det gir meg enorm livsglede, forteller Inger.

Tre ganger i uken tar hun turen til Pusterommet på Tønsberg sykehus for å trene der. Hun går turer med barnebarna og sykler med ektemannen – han på racer og hun på elsykkel med kurv.

Jeg gikk rundt meg selv noen måneder etter at jeg ble pensjonist

Inger har mann og to gutter – eller voksne menn, retter hun seg selv – og fire barnebarn. Hun har arbeidet med ledelse i mer enn 30 av drøye 40 yrkesaktive år, og det å gå på jobb har alltid betydd mye.

– Jeg har alltid hatt tusen jern i ilden og rakk det meste og litt til. Det å bli syk og komme i en situasjon der jeg ikke klarte så mye, førte til at jeg måtte tenke gjennom hva jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg gikk av med pensjon da jeg var 64, og da gikk jeg rundt meg selv noen måneder. Barnebarna var i barnehage og på skolen, vennene var på jobb, og jeg måtte finne ting å drive med. Så da meldte jeg meg som frivillig i Røde Kors.

I Røde Kors arbeidet hun på Stella-senteret som hjelper innvandrerkvinner å bygge kompetanse.

– Det var en helt ny erfaring for meg som jeg har hatt stor glede av. Og siden jeg aldri har vært god i språk begynte jeg også på spanskkurs.

For en ekstremt sosial person var det nedtur å bli stengt inne av korona

Inger begynte på forkurene til den andre stamcellebehandlingen i september 2019 og var ferdig behandlet i desember samme år.

– Så kom koronaen i mars 2020. For en ekstremt sosial person som meg var det en nedtur å bli stengt inne. Dagene ble tunge. Jeg begynte å kjenne på at jeg ble, ikke deprimert, men nedstemt, så jeg måtte finne aktiviteter for å avlede meg selv. Det første jeg gjorde våren 2020 var å skaffe et drivhus til hageflekken vår. Der begynte jeg å dyrke tomater, og da blir man ganske opptatt. Først var stuen fylt med tomatplanter og så var det å dyrke og høste til langt ut i oktober. Det har jeg stor glede av i timer om gangen.

Inger viser fram en boks med lekre minitomater som står på salongbordet mellom lesebrettet og strikketøyet. Hun leser bøker og flere aviser hver dag og har alltid et nytt strikkeplagg i produksjon. Men enda var det plass til en hobby til.

– Høsten 2020, da vi var helt isolert, kom jeg over ett kurs i akrylmaling. Det har jeg aldri gjort før, så kanskje jeg skal prøve det, tenkte jeg.

Alenetiden har fått et godt innhold

Inger tar oss med inn på gjesterommet som nå er innredet til atelier. Med sikker hånd blander hun farger og heller den tykke malingen ut på lerretet. Bildet hun arbeider med nå er i turkise toner, mens andre er holdt i jordfarger. Stemningsfulle landskap går igjen i motivene, og så populære er de at hobbyen har fått en hyggelig bivirkning, hun selger flere av kunstverkene. Inger forteller at hun glemmer tid og sted når hun står og maler, så det er først når kroppen sier fra at hun merker det er på tide med pause.

– For en som er så glad i selskap som jeg, har malingen og de andre aktivitetene gitt alenetiden et godt innhold. Samtidig er jeg blitt mer glad i å være alene, jeg har mer behov for alenetid enn jeg hadde før.

Inger oppsummerer de tre ingrediensene som må tilsettes for å oppnå det gode hverdagslivet: Å lære noe nytt og holde hode i arbeid, å være fysisk aktiv og å være sammen med familie og gode venner.

– Samvær med familien og gode venner er blitt mye viktigere enn før, og så har jeg kuttet ut folk som ikke gir meg energi. Jeg vil omgi meg med positive personer.

Og da må Inger nevne ektemannen spesielt.

– Jeg har et godt ekteskap. Vi er to selvstendige individer, men å være sammen på hytta der vi tenner i peisen, lager god mat og har lange kvelder der vi bare sitter og prater, det gir god livskvalitet.

Hun har også gjort en avtale med seg selv å si ja til de hun har lyst til.

– Det er hverdager det er flest av, og man skal ikke bare la dagen gå. Når jeg antakelig får et begrenset liv – selv om planen er å leve til jeg er nitti – da er det viktig å fylle dagen med noe positivt. Jeg har rutiner i hverdagen, faste ting jeg gjør til faste tider: lese aviser, gå tur, trene, spise lunsj med venninner.

Å holde oppmerksomheten på den friske delen av livet og ikke på den syke, er det gjennomgående temaet til Inger Altun.

– Jeg har nok blitt litt mer empatisk, er flinkere til å ta det med ro og kanskje er jeg litt mer reflektert. Men den grunnleggende personligheten min er der fremdeles. Jeg er fortsatt like sta, jeg gir meg fremdeles ikke på tørre møkka. Og jeg er ikke ofte i dårlig humør, slår hun fast.

Tekst og foto: Harald Herland