Byråkrati og prestisje går foran alvorlig syke

Leder i Blodkreftforeningen, Olav Ljøsne. Foto: Ali Hamza, HealthTalk.

Debattinnlegg av leder i Blodkreftforeningen, Olav Ljøsne, publisert i Aftenposten 02.08.2021:
De siste dagene har både lederne for våre fire helseforetak og lederen for Legemiddelindustrien diskutert i Aftenposten hvorfor nye legemidler er så dyre. Det er forunderlig og forstemmende å se at begge sider ser ut til å glemme det viktigste i dette: pasientenes liv og livskvalitet. 

Publisert 03. august 2021

Lite produktive forhandlinger

Et samarbeid mellom legemiddelindustri og kjøperne av deres produkter krever to parter. Slik vi har oppfattet myndighetene i det siste, har de ensidig kjørt en konfronterende linje mot industriens priser, halt ut prosessene og så til slutt akseptert en løsning etter at mange pasienter har gått glipp av livsviktig behandling.

Har det vært nødvendig? Kunne man kommet frem til en løsning raskere med en mindre byråkratisk tilnærming og mindre prestisje i å vise at man skal være en hard forhandlingsmotpart?

Et eksempel her er den nylige enigheten som er fremkommet rundt ordningen «Compassionate use». Dette var en ordning hvor legemiddelselskapene ga medisin under utprøving gratis til pasienter som ikke hadde andre behandlingstilbud.

I 2018 var det uenighet om hvem som skulle betale hvis medisinen faktisk viste seg å virke. Derfor sa de fire helseforetakenes ledere i 2018 nei til å gi døende pasienter denne muligheten. Først nå i år er de kommet til enighet med legemiddelindustrien som gjør at denne ordningen kan videreføres. Her har byråkrati og prestisje vært viktigere enn pasientenes beste.

Nytteverdi for hvem?

Det argumenteres med at prisen på nye medisiner er urimelig og høy, og at den ikke står seg med tanke på nytteverdi. Nytteverdi for hvem? Mener man her å si at medisiner som kan forlenge liv og lindre store plager, ikke er til nytte for pasientene?

Effekten av nye medisiner er usikker. Derfor bør medisinene tas i bruk og behandling avsluttes hvis de ikke viser seg å være effektive. Det er flere av blodkreftsykdommene hvor dette nesten er rutine. Da kan legene avgjøre, og ikke helseforetaksdirektørene.

Ingen er interessert i å bruke penger på medisiner som ikke virker. Men man må gi alvorlig syke mennesker muligheten til å prøve.

Hemmelighold

Så lenge prisene holdes hemmelige, er det umulig for utenforstående å si noe om hvorvidt prisene på legemidler er urimelige eller ikke.

Det blir også umulig å se helseforetakene i kortene. Har de lange forhandlingsrundene og omkampene i Beslutningsforum gitt så store besparelser i pris for myndighetene at det står i forhold til tapene av liv og livskvalitet for pasientene som er rammet av tidsbruken?

Helseforetakene finansieres via statsbudsjettet, men som en del av Helsedepartementets budsjett. Hvor mye av budsjettene blir utnyttet? 100 prosent? Hvilke vurderinger gjøres på andre områder i dette budsjettet? Er det bare medisiner som skal underlegges helseøkonomiske kalkyler?

Uetisk og rystende

Det er direkte uetisk å sette pasientgrupper opp mot hverandre, slik de fire helseforetakene gjør i sin kronikk. Vi vet at det ofte er kreftmedisin som trekkes frem når det er snakk om nye, dyre medisiner. Skal kreftpasienter skamme seg når de ber om rett til helsehjelp med det beste som finnes av behandlingsmuligheter?

Koronapandemien har vist oss at myndighetene har muskler og vilje til å sette i verk betydelige tiltak når det er nødvendig. Det har vært riktig. Her har det ikke vært noen helseøkonomer i Beslutningsforum som har vurdert om kostnaden pr. reddet liv har stått i forhold til prioriteringskriteriene.

Kostnadene ved raskt å gi nye behandlingsmuligheter til alvorlig syke mennesker bør heller ikke stoppes av byråkrati og prestisjerytteri.

 

Følg diskusjonen i Aftenposten:

Kronikk av Karita Bekkemellem, administrerende direktør, Legemiddelindustrien, 28.07.2021: Nye legemidler er dyre av en grunn

Kronikk av åtte helseledere, 25.07.2021: Hvorfor innføres ikke alle nye legemidler?