Står i kampen sammen

Inger Margrethe og Runar Slinning, begge 67 år, er samkjørte. Også i Runar sin kamp mot kreften.
– Vi har taklet, og takler, dette sammen. For oss handler det om å være realister i forhold til situasjonen vi står i, og å gjøre det beste ut av det, sier de.

Publisert 16. april 2021

Hvert år er det 35 000 nye krefttilfeller, 11 000 dør og 296 000 lever med kreft. Hver av disse har minst én pårørende, som betyr at det er mange som er pårørende til en som har eller har hatt kreft. Inger Margrethe og Runar er sterke sammen, og forbereder seg nå på nye kamper de kommende månedene. Myelomatosen har begynt å røre på seg igjen.

Tøff sykdomshistorie

Myelomatosediagnosen fikk Runar i mars 2013. Etter det har han gått igjennom to HMAS transplantasjoner, altså stamcelletransplantasjoner hvor man mottar egne stamceller. Etter det første tilbakefallet i 2016 ble Runar med i en studie ved Rikshospitalet hvor han blant annet gikk gjennom en forbehandling før han fikk sin andre HMAS i mai 2017. Under tilbakeføringen til Ringerike sykehus i september 2019, ønsket legene der å etablere status, nye prøver viste tegn på prostatakreft. Runar ble meldt inn i pakkeforløp for prostatakreft og nye undersøkelser ble gjort, han er i dag under aktiv overvåkning for prostatakreften.

I forbindelse med en transrektal biopsi av prostata, ble det imidlertid kritisk.  Runar ble rammet av alvorlig sepsis og takker Inger Margrethe for at han lever.

–  Jeg hadde jo erfaring med å ha sett han dårlig før, men denne gangen så jeg med en gang at dette var noe helt annet. Det gikk veldig raskt alt sammen, fra jeg ringte 113, til han var på sykehuset og fikk hjelp, sier Inger Margrethe.

Alt dette til tross, så er både Runar og Inger optimister.

– Vi er veldig fornøyde med det norske helsevesenet – det er helt fantastisk!  Vi har vært så heldige underveis og alt har gått bra så langt. Vi velger derfor å tenke positivt på det som kommer også, sier de begge.

Viktig å være delaktig

– Jeg råder andre pårørende til å ta del i sykdommen til sin partner. Vær med så ofte du kan på behandling og legetimer.  To par øyne og to par ører hører og ser bedre enn ett par, sier Inger Margrethe.

Både hun og Runar har satt seg godt inn i det medisinske rundt myelomatosediagnosen, HMAS behandlinger, og tilgjengelige og utilgjengelige medisiner.
– Vi har nok kanskje engasjert oss i overkant av det som er vanlig. For oss har det vært viktig å sette oss inn i mest mulig, og vi kjenner at kunnskap gir makt og trygghet. Det har nok vært med på å gjøre at vi har unngått perioder hvor vi har vært helt i kjelleren, sier Runar.

De små tingene

–  Som pårørende støtter du både psykisk og praktisk. Du er den som kjenner partneren din best. Runar kan ikke skjule hvordan han egentlig har det, jeg leser kroppsspråket hans og vet når han har det dårlig selv om han ikke sier det selv. Da er det gjerne den pårørende som kan hjelpe med å snu noe til noe positivt. Ofte kan det være gjennom små ting, som for eksempel å hente noe som kan friste og spise når man ikke har matlyst, eller dele opp maten i små skåler og gjøre det litt mer tiltalende. Sånne små ting, som du ikke tenker over, men som betyr mye når du er i situasjonen. Vi kan ha dårlige dager begge to. Men vi er også flinke til å glede oss over hverdagstingene, alle disse små tingen som vi egentlig tar som en selvfølge. For eksempel de gode samtalene vi hadde på alle turene fra Hønefoss og inn til Rikshospitalet, da Runar var med i en studie. sier Inger Margrethe.
Ekteparet er også enige om at de er heldige som har barn og barnebarn i gangavstand. Barnebarna er rene «lykkepillene» i hverdagen deres.

Tett forhold

Da Runar ble syk var Inger Margrethe åpen om situasjonen med sin sjef, og fikk en form for omsorgspermisjon som gjorde det mulig for henne å ta del i behandlingen han skulle gjennom. Hun tok også et bevisst valg om å gå av som førtidspensjonist fordi de ønsket å ha noen gode år sammen. De har holdt sammen siden hun var 15 og han 16.

Selv om de begge er for åpenhet så føler Inger at de har forbedringspotensial.

– Det blir som når noen spør meg hvordan jeg har det – som pårørende. Det kjenner jeg at gjør godt! Men det er ikke så mange som tør å spørre, og der har vi selv også en jobb å gjøre – vi skal klare oss selv og er ikke så flinke til å be om hjelp når det røyner på.

Evig optimist

Behandlingen Runar har gjennomgått gjør at han sliter med konsentrasjonsevne og hukommelse. Mens han fortsatt var i jobb, innen utvikling av forsvarsmateriell, merket han at det å skulle konsentrere seg over tid, ble svært vanskelig.

–  Jeg pleier å si at det ble vanskelig å tenke «lange tanker». Og min leveringsevne inn i prosjektene jeg arbeidet med ble langt under min vanlige kapasitet. I det daglige er heldigvis Inger Margrethe «minnepinnen» min!

På spørsmål om hvilke tanker Runar har for fremtiden er han tydelig.
–  Jeg bruker ikke energi på tanker rundt «hva om det ikke går bra….». Du kan ikke telle dager på hvor lang tid du har igjen. Det er bedre å ta vare på dagene du har, på en best mulig måte, samtidig er jeg realistisk i forhold til både liv og død. Jeg er klar over at jeg har en sykdom som per i dag ikke lar seg kurere. Mitt råd er å ikke bruke tid og krefter på ting du ikke kan gjøre noe med.

Likepersoner begge to

Ekteparet Slinning er begge sertifiserte likepersoner i Blodkreftforeningen.
– Det har vært til god hjelp, både til å takle egen situasjon, og ikke minst til å hjelpe andre. Men jeg, som pårørende likeperson, blir ikke brukt like mye som det Runar blir. Som pårørende sitter jeg inne med mange erfaringer, og jeg vil oppfordre andre pårørende til å ta kontakt med en likeperson hvis de har behov for å prate litt, dele bekymringer og tanker, sier Inger Margrethe.

Hun har tilbrakt mange timer på venteværelset mens Runar har vært til behandling, da har hun ofte snakket med pasienter eller pårørende.

–  Ofte lyttet jeg bare. Noen ganger kunne jeg dele noen egne erfaringer, eller små tips i en gitt situasjon. Å kunne være til hjelp for andre gir meg mye.

Inger Margrethe og Runar har flere ganger deltatt på Blodkreftforeningens landskonferanse, et arrangement de begge setter pris på.

– Det har vært svært fint å få treffe mange i samme situasjon. Men vi har også erfart at mange ikke ønsker å involvere ektefelle eller partner i sin sykdomssituasjon, men bærer alle tanker og bekymringer alene.  Vår erfaring er det motsatte. Vi tror, at det å ha med seg en partner i sykdommen er svært viktig, ikke minst psykisk. Jeg er rimelig sikker på at uten pårørende hadde jeg ikke vært her jeg er i dag,  sier Runar.