Hun er takknemlig for at den tøffe behandlingen reddet livet hennes, men var uforberedt på senskadene som meldte seg 20 år senere. 

Jannik var 18 år, full av energi, trente nesten daglig og hadde planene klare for fremtiden da hun brått ble rammet av voldsom tretthet, besvimelser, hjertebank, tungpust og hyppige blåmerker på kroppen. Selv skjønte hun lite av symptomene og rekkevidden av disse, men moren hennes ante at dette kunne være alvorlig.

– I august 1992 ble jeg diagnostisert med Akutt Lymfatisk Leukemi (ALL). Det var et enormt sjokk og hele livet mitt ble snudd på hodet.

Voldsom overgang

Jannik var en av de siste pasientene som flyttet inn på gamle Rikshospitalet. Til gursegrønne vegger og nedslitte rom. Hun ble forespeilet 3,5 års behandling med cellegift, og fikk beskjed om at det første halvåret måtte hun belage seg på å være på sykehuset.

– Det var voldsomt alt sammen. Jeg var både redd for sykehus og blodprøver, behandlingene var tøffe, jeg mistet håret, jeg fikk kortison som førte til at jeg fikk måneansikt og grå tenner. Alt var vanskelig, både behandlingene og at jeg måtte forholde meg til at alt var forandret. 

Fremtidsplaner, utseende og hverdagen. Jeg turte ikke være alene på sykehuset så mamma og pappa vekslet på å bo med meg. Sammen forsøkte vi å gjøre det hyggelig, både ved å pynte rommet mitt og ved å ta initiativ til sammenkomster på fellesstua. Oppe i det hele så har jeg også mange fine minner.

Kreftfri

Cellegiftkurene var lange og tøffe. Først fikk Jannik en 16 ukers induksjonskur, før hun ble satt på ti vedlikeholdskurer som alle varte i tolv uker. Etter 3,5 år ble hun erklært kreftfri.

– Det var en del motstridende følelser rundt det å skulle stå på egne ben igjen. Jeg flyttet til Lillehammer med kjæresten min og utdannet meg. Det var skremmende å være uten medisiner, samtidig var det fint å få lov til å være meg selv, ikke bare være jenta som har kreft.

Gjennom ti år ble Jannik fulgt opp i jevnlige kontroller. Angst og uro for tilbakefall fulgte henne hele veien. Spenningen ved å være tilbake på sykehus kjenner hun fortsatt på, det er en påminnelse om hva hun har vært igjennom. At behandlingen for ALL-pasienter har forandret seg siden hun selv ble syk er hun lettet over.

– Jeg er veldig glad for at de som blir syke i dag ikke behøver å ha samme lengde på behandling som jeg fikk på begynnelsen av 90-tallet. Jeg er helt sikker på at de ekstra månedene eller året med cellegift nok har påvirket hvordan min helse er i dag.

Store senskader

Tanker om hun fortsatt var fertil preget årene etter behandlingen. Hun er svært takknemlig for at hun i dag er tobarnsmamma. I tillegg til uro rundt fertilitet kjente hun på milde senskader i årene etter ferdigstilt behandling. Muskel-og leddsmerter, nevropati, lymfeødem, svimmelhet, kvalme og fatigue. Symptomene var der, men de var relativt svake.

– For fem år siden økte alt brått på, og i stor grad. I tillegg fikk jeg nedsatt konsentrasjon, hukommelsestap, dovne fingre, tinnitus, problemer med tenner og tannkjøtt. Jeg trodde først jeg var blitt syk igjen. Men så fikk jeg snakket med en lege som forklarte meg at alt jeg opplevde skyldes behandlingen jeg hadde vært igjennom og at jeg hadde fått kreftrelatert fatigue.

Måtte finne aksept

Senskadene gjorde at Jannik ikke lenger kunne jobbe, og hele hennes tilværelse og selvbilde ble endret.

– Det har vært en kamp, jeg har brukt mye energi for å kjempe mot aksepten. Det har vært spesielt vanskelig å ikke kunne jobbe lengre. Jobben var en stor del av min identitet, i tillegg har det vært en ekstra belastning å skulle forholde meg til NAV og kjempe mine kamper der.

I dag er Jannik erklært ufør og kjenner på en lettelse over å kunne ha fullt fokus på det som er viktig for henne i hennes livssituasjon.

– Jeg må være på 24/7 for å planlegge og organisere hverdagen min. Jeg må hele tiden energiøkonomisere, ikke legge inn for mange ting i løpet av en dag. Dagene mine består av trening og ivaretakelse av min egen helse. Jeg tenker den viktigste erkjennelsen er at man klarer å endre fokus fra å bare være lei seg for det man ikke får til, til å se det man faktisk klarer.

Jannik roser Frisklivssentralen i Fredrikstad, der hun har fått god oppfølging gjennom et variert tilbud og blitt en del av et felleskap med andre i lignende situasjon. Hun er også takknemlig for støtten hun får fra familien og nettverket rundt seg. Å møte forståelse og bli tatt hensyn til betyr mye, og ikke noe hun tar som en selvfølge.

– Senskader synes ikke på utsiden, og det kan vanskelig å forstå for andre.