Ordningen som går under navnet Compassionate Use, vil gi pasienter som ofte ikke har annen behandlingsmulighet, et tilbud om å få bruke nye medisiner med markedsføringstillatelse i en periode frem til det er besluttet om de skal finansieres av de offentlige helsebudsjettet. Gitt at myndighetene har sagt nei til å finansiere denne behandlingsmetoden har det oppstått en strid om hvem som skal fortsette å betale for denne behandlingen til de pasienter som har fått prøve medisinen og har effekt av den.
– Blodkreftforeningen synes det er merkelig at vi skal ha et helsevesen hvor myndighetene skal si nei til å gi pasienter en behandling de responderer bra på. Hvis pasienten ikke viser å ha nytte av den behandlingen han eller hun har fått prøve i et slikt program, er det jo heller ingen grunn til å fortsette med den. Virker den derimot, synes vi det er en selvfølge at myndighetene må strekke seg langt for å tilby dette til den aktuelle pasientene, sier Blodkreftforeningens leder Olav Ljøsne.
Han synes det er bra at industrien også er åpen for en kostnadsdeling her. Et prinsipp kan være at industrien dekker utgifter til medisiner frem til de er vist å ha en effekt for pasienten eller ikke. Har den ikke gitt effekt innen et rimelig tidsrom, er dette en risiko de som lager medisinene må ta. Responderer pasienten på behandlingen må man finne frem til en fornuftig prising av behandlingen. Slik situasjonen er i dag får mange pasienter ikke mulighet til å se om en ny behandlingsmulighet kan ha en livsforlengende effekt for seg, fordi myndigheter og industri krangler om hvem som skal ta regningen. Dette er pasienter som ikke har tid til å vente.
– Den medisinske utviklingen har kommet så langt at det ikke lenger er en standard behandling som gjelder for blodkreftpasienter. Det kreves individuelle tilpasninger. Da må vi ha et finansieringssystem som åpner for persontilpasset behandling. Det kommer vi ikke til å få hvis myndigheter og industri skal drive lange forhandlinger om prising av medisiner på gruppenivå. Partene må være villige til å se dette som en business, med forhandlinger som kan ledes og gjennomføres mindre formelle – og mer business like.
Selve forhandlingene bør gjennomføres utenfor de etablerte partene i dagens godkjenningsprosess. Myndigheter og selskaper må tilpasses seg nytenking som ikke har preget den langsomme prosessen dagens beslutningsstruktur drives under.
Vi håper på en snarlig løsning for alle de pasienter som ikke har håp om at det ligger en behandlingsmulighet klare for dem, sier Olav Ljøsne.
