En donor til alle

Yngvar Fløisand som er overlege og spesialist i blodsykdommer ved Oslo Universitetssykehus.

Mens man tidligere risikerte å ikke finne en donor som passet, gjør nye transplantasjonsmetoder at det i dag vil være mulig å finne en egnet donor til alle.

Publisert 18. juni 2019

– Å se om det er en egnet donor for stamcelletransplantasjon i familien, er det første vi gjør. Dette gjelder først og fremst søsken, der man har 25 prosent sjanse for å finne en egnet donor per søsken. Familie er tradisjonelt forbundet med lavest risiko for komplikasjoner. Det er også logistisk enklere å få til. Når det gjelder ubeslektet giver, finner vi stort sett en giver til alle. Det er cirka 25 millioner registrerte givere på verdensbasis, forteller Yngvar Fløisand som er overlege og spesialist i blodsykdommer ved Oslo Universitetssykehus.

Stamcelle-/benmargstransplantasjon tilbys ikke til lavrisiko-tilstander, men for tilstander hvor dette kan gi en fordel sammenlignet med cellegift. Ved høyrisikotilstander er det altså ofte en bedre løsning å transplantere fordi det øker sjansene for å bli frisk.

– Hvordan foregår en stamcelle/benmargstransplantasjon?

– Det er to måter å hente ut stamceller på – fra blodet eller fra benmargen. Hentes det fra blodet har man på forhånd mobilisert stamceller ut til blodet med et medikament som gjør at det er mulig å få ut stamceller via blodkretsløpet. Skal du ha stamceller fra benmarg må donoren legges i narkose, og man tar benmarg fra hoftekammen.

Få smerter, liten risiko

Det er altså to relativt forskjellige prosedyrer. Den ene foregår i en slags blodgiverstol, der blodet går ut i en dialysemaskin og man tar ut et stamcelleanriket blodprodukt. Mens man tar ut flytende benmarg fra hoftekammen, der man henter stamceller fra benmargen.

– Hva er det som avgjør hvilken metode man bruker for å få benmarg?

– Disse stamcellene har forskjellige egenskaper, hvilken metode vi bruker er basert på sykdomsrisiko, tilgjengelighet og donorpreferanse. Det er imidlertid liten risiko forbundet med selve inngrepet.

– Er det noen smerter forbundet med transplantasjonen?

– Medikamentet som mobiliserer stamceller til blod vil kunne gi muskel- og skjelettsmerter mens du tar det. Selve prosedyren er over i løpet av 3 til 4 timer, mens ettereffektene henger i en snau uke. Ved benmargshøsting fra benmarg er det gjerne ømt der man har blitt stukket i et par ukers tid.

Fløisand tror ingen av prosedyrene vanligvis oppleves som traumatisk for donoren.

– Det er sjeldent donoren føler at det er de som er i fokus, påpeker han.

Nye metoder

Mens myelomatose og lymfekreft ofte behandles med autolog transplantasjon der man tar stamceller fra en selv, er det først og fremst akutte leukemier som kan dra nytte av stamcelle/benmarsdonasjon. Men også et knippe andre tilstander som myelodysplastiske syndromer, pasienter med lymfekreft som har hatt tilbakefall etter andre typer behandlinger, aplastiske anemier og alvorlig immunsvikt hos barn, i følge Fløisand

Han er med i flere samarbeidsgrupper på tvers av landegrensene, og har blant annet tett samarbeid med sentre i Nederland, Belgia, Sveits og USA, samt den europeiske transplantasjonsorganisasjonen.

– Hva er siste nytt på forskningsfeltet?

– Det skjer så mye at det nesten er vanskelig å velge hva man skal trekke frem her. Men en av de viktigste tingene er kanskje at donorspørsmålet er endret. I dag finner man en donor til stort sett alle, fordi vi har nye transplantasjonsmetoder. I Norge gjelder dette 5-6 personer i året, som dermed får tilgang på såkalte alternative donorer, forteller Fløisand.