– Jeg er veldig avhengig av trening, så jeg presset meg selv ganske lenge, forteller Line Svensgård (53), om hvordan hun først oppdaget sykdommen. Da ryggproblemene for alvor meldte sin ankomst kjentes smertene som muskelvondt under trening. Men det var på vei hjem fra Las Palmas, at hun skjønte noe virkelig var galt. Svensgård jobber som flyvertinne i SAS, og syntes plutselig flyseteryggen føltes ekstra hard. Når hun pustet og lungene utvidet seg, presset det mot bena i kroppen.
– Jeg hadde vært hos lege tidligere på sommeren, der beskjedene vekslet mellom at det var noe muskulært eller kunne være plager knyttet til overgangsalder. Men nå var det så vondt at jeg fikk en MR. Legene trodde først jeg hadde brystkreft med spredning til skjelettet. Da jeg litt senere fikk beskjed om at det «bare» var myelomatose, føltes det som at jeg har langt bedre tid på meg, forteller Svensgård.
Hun gjennomgikk stamcelletransplantasjon 2. mars 2018, nærmere fem måneder etter diagnosen. I August samme år løp hun halvmaraton på under to timer.
– Man vet lite om trening og myelomatose, så jeg har måttet prøve meg litt frem selv. Beskjeden fra legen er at jeg ikke trenger å løfte veldig tungt på skuldrene eller ta benkpress o.l, for da kan fort bruddene komme. Men jeg har timer på Sats som instruktør, jeg løper, løfter vekter og er med på Cross Fit. Hvis jeg kjenner at det blir for tungt, er jeg bare litt mer forsiktig. Det viktigste er å lytte til sin egen kropp, påpeker Svensgård.
Holder motet oppe
I dag er Svensgårds hverdag helt normalisert, og hun har vært tilbake i jobben som flyvertinne siden november i fjor. Mannen og familien har føltes som en fantastisk støtte i denne tiden. Samtidig har treningen og det å holde seg i aktivitet vært essensielt for å holde mot og livslyst oppe.
– Jeg har vært veldig åpen om diagnosen, og det har blant annet vært skrevet om meg i lokalavisen her på Ringerike flere ganger. Samtidig som jeg er åpen, skyver jeg det litt fra meg. Det er mannen min som leser brevene med resultater fra Rikshospitalet. Når jeg tenker at jeg kanskje ikke har så mange år igjen å leve, minner han meg om at forskningen går fremover. Man blir selvfølgelig redd og lei seg innimellom, men jeg er ikke i nærheten av å få angst eller depresjon på grunn av dette, smiler Svensgård.
Tren sammen med andre!
Hun mener trening er like viktig psykisk som fysisk. Når man trener skjer det noe kjemisk i kroppen, det setter endorfiner i sving og gjør at man føler seg mer «oppe».
– Jeg har alltid prioritert trening høyt. Når man er glad i mat og vin som meg, er det en mulighet for å forbrenne noen ekstra kalorier. Ikke minst er det sosiale ved å trene et viktig aspekt. Mest av alt anbefaler jeg gruppetimer, og det trenger ikke være avansert. Her på Ringerike har vi for eksempel flere gågrupper, forteller Svensgård.
– Er du aldri redd for å brekke noe under trening?
– Aldri. Så lenge jeg lytter til kroppen, vet jeg at å trene med myelomatose er utelukkende positivt. Løping styrker benstrukturen, mens styrketrening er superviktig for å styrke muskulaturen rundt reisverket som er møllspist.
Hun begynte fort å trene seg opp etter stamcelletransplantasjonen i april i fjor. Først forsiktig med knebøy ved vasken på sykehuset, siden ved å gå forsiktig i trappene her. Etter det har aktivitetskurven pekt rett opp.
– På lørdag tenker jeg og mannen min å reise til Norefjell for å stå slalåm. Ridning og tunge løft er egentlig det eneste jeg avstår fra. Men jeg løfter definitivt fortsatt sånn at jeg blir støl, smiler Svensgård.
Body for life
Hun anbefaler å besøke Pusterommene som nå finnes på nærmere 20 sykehus rundt om i landet. Der trener man sammen med andre med ulike kreftdiagnoser, men som likevel er i samme situasjon. Assistert av personale som sørger for kyndig hjelp og trygge rammer. Selv underviser Svensgård for øyeblikket i timen «Body for life» på SATS Hønefoss.
– Det er en kondisjonstime uten hopp og løp – en super time for folk som har vært ute av trening i mange år, kanskje på grunn av sykdom. Siden jeg selv har eksponert sykdommen min, håper jeg de tenker «kan hun, så kan jeg!». Det er veldig hyggelig hvis folk får på seg joggeskoene etter å ha hørt min historie.
